Neste gang du krysser Rosenkrantz’ gate så ta en titt opp mot hovedinngangen til Oslo Nye Teater. Over inngangen henger det to røde smilende teatermasker.
Bukkerittet er over, mannen som gjorde sitt teaterliv til et bukkeritt er gått bort. Heldigvis lever hans ånd fortsatt i og rundt teatret. Det vet alle som var der og prøvde å henge med da han red den bukken.
Han kom inn i 1967. Iført Konferansieren i Cabarets kostyme, skrevet over bukkeryggen, tok tak i nakkeskinnet og drev den frem.
Han holdt stø kurs, var ikke redd for verken prest eller fut, ei heller styreformenn eller kulturbyråder. Han gikk ikke mye utenom. Han tok straka vegen.
Han hadde sin visjon da han kom. Han hadde et mål og dit skulle han. Oslo Nye Teater skulle bli et gledens hus, et komedieteater. Og det ble det.
Men på veien ble det ble konflikter, det ble oppsigelser, streiker, det ble gråt og fortvilelse i korridorer, i garderober, og bak scenen sågar en og annen rettssak. Like fullt satt han fjellstøtt og overbevist på bukkeryggen og så at i salongen ble det fullt og utenfor blinket den røde lykten.
Tross kamper og motstand fortsatte han sitt ritt. Han skapte sitt eget ensemble, hentet inn det beste fra norsk revy. Inn kom Aud Schønemann, Elsa Lystad, Arve Opsahl, Rolf Just Nilsen, Leif Juster og flere til. Han Hentet Wenche Foss og Lillebil Ibsen.
For å holde på et slikt populært ensemble visste han jo at de trengte permisjon fra andre engasjementer, så han la opp teateråret etter det. Forenklet sagt, et halvår for sitt revyensemble og et halvår med Wenche og seg selv.
Toralv ville spille lystspill og de store musikalene som Cabaret, Kiss me Kate og To muntre herrer fra Verona, for å nevne noen, og han ville spille revy. Som utdannet i London var han Westend-teatrets beste venn og svært londonfokusert. Slik London hadde sitt Young Vic, ville han ha sitt Unge Nye og gikk i forhandlinger med Olav Thon, som den gang drev bingo i det gamle Centralteatrets lokaler. Han inviterte Thon på skitur til Kikut og på veien dit ble avtalen gjort, og teatret fikk sin biscene. Der satte han i gang med et mer ungdommelig repertoar. Når han først var i fullt driv fremover trengte han jo Chat Noir etter hvert, så da ble ny skitur til Kikutstua med Olav Thon, og så var den avtalen signert. Han og Dag Frøland ble enige om form og det gikk så det suste.
Han ville mer hele tiden. Det ble barneteater på ettermiddagstid både i Folketeaterbygningen og senere på Hovedscenen og Centralteatret, og ikke minst i Bymuseet på Frogner. Der virket et engasjert lite dukkespillerensemble, som med sine kunstneriske evner og kontakter inn i det profesjonelle østeuropeiske teatermiljøet, ble et ensemble som ble regnet med i hele Europa.
Toralv hente Liv Ullmann til Lang dags ferd mor natt, og det er ikke hver dag at teaterkritikere fra New York og London drikker hvitvin i Oslo Nyes foaje. Han hentet også Earle Hyman til Centralteatret.
Etter en fantastisk suksess med Rocky Horror Show (med et cast i verdensklasse), kom Jahn Teigen en dag stikkende innom med sitt første musikalmanus til Fantomets glade bryllup. Toralv hadde det travelt, men tok Teigen med til skuespillerfoajeen, for der sto det et piano. De kom ut etter 20 minutter, begge med et stort smil. – Jeg fikk det ikke helt med meg, sa Toralv. – Men jeg hørte det ville bli en suksess.
Og det ble det, det også!
Det ville føre for langt å ramse opp Toralvs kunstneriske liv som skuespiller og instruktør, men for Oslo Nye Teater kom han på sin villstyrige bukk ridende inn på et helt riktig tidspunkt og han tok det på ryggen opp til Gjendineggen.
Men som sagt, se opp på baldakinen over hovedinngangen til Oslo Nye Teater og se de to smilende maskene. Toralv ville ha to smilende masker utenfor teatret, ikke en sur og en blid. Det var det ikke mange andre som ville. Maskene skapte store bruduljer da og gjør det enda. Ved hvert teatersjefsskifte skal de fjernes, minst. Men like stae som Toralv selv, henger de der og smiler fortsatt.
Der skal de henge som et evig minne om Toralvs vilje til å glede. Tross alt.
Når alt dette er sagt, skal det sies at hans gode venn og kollega, hedersmannen Barthold Halle, sto ved Toralvs side i tykt og tynt, i storm som i stille, i disse årene ved Oslo Nye Teater.
Vi lyser fred over Toralvs minne.
Kim Bjarke og Finn Lewin, på vegne av Oslo Nye Teater
Neste gang du krysser Rosenkrantz’ gate så ta en titt opp mot hovedinngangen til Oslo Nye Teater. Over inngangen henger det to røde smilende teatermasker.
Bukkerittet er over, mannen som gjorde sitt teaterliv til et bukkeritt er gått bort. Heldigvis lever hans ånd fortsatt i og rundt teatret. Det vet alle som var der og prøvde å henge med da han red den bukken.
Han kom inn i 1967. Iført Konferansieren i Cabarets kostyme, skrevet over bukkeryggen, tok tak i nakkeskinnet og drev den frem.
Han holdt stø kurs, var ikke redd for verken prest eller fut, ei heller styreformenn eller kulturbyråder. Han gikk ikke mye utenom. Han tok straka vegen.
Han hadde sin visjon da han kom. Han hadde et mål og dit skulle han. Oslo Nye Teater skulle bli et gledens hus, et komedieteater. Og det ble det.
Men på veien ble det ble konflikter, det ble oppsigelser, streiker, det ble gråt og fortvilelse i korridorer, i garderober, og bak scenen sågar en og annen rettssak. Like fullt satt han fjellstøtt og overbevist på bukkeryggen og så at i salongen ble det fullt og utenfor blinket den røde lykten.
Tross kamper og motstand fortsatte han sitt ritt. Han skapte sitt eget ensemble, hentet inn det beste fra norsk revy. Inn kom Aud Schønemann, Elsa Lystad, Arve Opsahl, Rolf Just Nilsen, Leif Juster og flere til. Han Hentet Wenche Foss og Lillebil Ibsen.
For å holde på et slikt populært ensemble visste han jo at de trengte permisjon fra andre engasjementer, så han la opp teateråret etter det. Forenklet sagt, et halvår for sitt revyensemble og et halvår med Wenche og seg selv.
Toralv ville spille lystspill og de store musikalene som Cabaret, Kiss me Kate og To muntre herrer fra Verona, for å nevne noen, og han ville spille revy. Som utdannet i London var han Westend-teatrets beste venn og svært londonfokusert. Slik London hadde sitt Young Vic, ville han ha sitt Unge Nye og gikk i forhandlinger med Olav Thon, som den gang drev bingo i det gamle Centralteatrets lokaler. Han inviterte Thon på skitur til Kikut og på veien dit ble avtalen gjort, og teatret fikk sin biscene. Der satte han i gang med et mer ungdommelig repertoar. Når han først var i fullt driv fremover trengte han jo Chat Noir etter hvert, så da ble ny skitur til Kikutstua med Olav Thon, og så var den avtalen signert. Han og Dag Frøland ble enige om form og det gikk så det suste.
Han ville mer hele tiden. Det ble barneteater på ettermiddagstid både i Folketeaterbygningen og senere på Hovedscenen og Centralteatret, og ikke minst i Bymuseet på Frogner. Der virket et engasjert lite dukkespillerensemble, som med sine kunstneriske evner og kontakter inn i det profesjonelle østeuropeiske teatermiljøet, ble et ensemble som ble regnet med i hele Europa.
Toralv hente Liv Ullmann til Lang dags ferd mor natt, og det er ikke hver dag at teaterkritikere fra New York og London drikker hvitvin i Oslo Nyes foaje. Han hentet også Earle Hyman til Centralteatret.
Etter en fantastisk suksess med Rocky Horror Show (med et cast i verdensklasse), kom Jahn Teigen en dag stikkende innom med sitt første musikalmanus til Fantomets glade bryllup. Toralv hadde det travelt, men tok Teigen med til skuespillerfoajeen, for der sto det et piano. De kom ut etter 20 minutter, begge med et stort smil. – Jeg fikk det ikke helt med meg, sa Toralv. – Men jeg hørte det ville bli en suksess.
Og det ble det, det også!
Det ville føre for langt å ramse opp Toralvs kunstneriske liv som skuespiller og instruktør, men for Oslo Nye Teater kom han på sin villstyrige bukk ridende inn på et helt riktig tidspunkt og han tok det på ryggen opp til Gjendineggen.
Men som sagt, se opp på baldakinen over hovedinngangen til Oslo Nye Teater og se de to smilende maskene. Toralv ville ha to smilende masker utenfor teatret, ikke en sur og en blid. Det var det ikke mange andre som ville. Maskene skapte store bruduljer da og gjør det enda. Ved hvert teatersjefsskifte skal de fjernes, minst. Men like stae som Toralv selv, henger de der og smiler fortsatt.
Der skal de henge som et evig minne om Toralvs vilje til å glede. Tross alt.
Når alt dette er sagt, skal det sies at hans gode venn og kollega, hedersmannen Barthold Halle, sto ved Toralvs side i tykt og tynt, i storm som i stille, i disse årene ved Oslo Nye Teater.
Vi lyser fred over Toralvs minne.
Kim Bjarke og Finn Lewin, på vegne av Oslo Nye Teater
Grupperabatt: Gis ved kjøp av minimum 10 billetter. Vi sender deg billettene kostnadsfritt hvis dette avtales ved bestilling.
Rabatt for pensjonister, trygdede og vernepliktige.
Ca. 50% rabatt for barn t.o.m. 16 år/ studenter/ skoleelever i videregående skole. Gjelder oppsetninger på Hovedscenen og Centralteatret (NB! gjelder ikke gjestespill).
OBOS-rabatt (gjelder ikke oppsetninger i Trikkestallen).
Opplys om rabatt-type ved billettbestilling.
