Gunilla Bergströms betydning for den moderne nordiske barnelitteraturen kan neppe overvurderes. Hun representerer noe av det aller beste av syttiårenes sosialrealisme. Med utgangspunkt i hverdagslivet til en barnehagegutt og faren hans, blir vi dratt inn i barnesinnets fantastiske verden både i drøm og i virkelighet. Hennes Albert Åberg-fortellinger har hatt – og har fremdeles stor betydning for stadig flere små samfunnsborgere. Vi på Dukketeatret har betraktet henne som en god venn av oss siden vi ble kjent med henne i forbindelse med vår første premiere på Albert Åberg. Den fant sted på Bymuseet høsten 2000, med Stein Kirans dramatisering og regi, Per Horns geniale scenografi, musikken til Georg Riedel spilt inn av teatrets faste orkester under ledelse av Roy Hellvin, og vi som spilte var Per Skjølsvik (Pappa), Cecilie Fangel (Skybert, Milla og Nurket) og jeg selv som Albert.
Da Gunilla fikk se forestillingen noen dager etter premieren, ble hun meget begeistret. Med et lunt smil om munnen og en storrøykers drevne grep om sigaretten kunne hun fortelle oss at dette var helt i hennes ånd. Vi ble naturligvis stolte og glade!
Siden har Albert-forestillingene vært med oss i tykt og tynt, i mange forskjellige versjoner. Per Horn har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort om deler av dekorasjonen, men vi har hele tiden beholdt rammen i historien; begynnelsen og slutten. Og Gunilla har dukket opp med ujevne mellomrom, med sigaretten og sitt lune smil. Jeg tror siste gangen jeg snakket med henne var på premieren på Høyt og lavt med Albert Åberg på Centralteatret i 2005. Vi satt selvfølgelig på røykerommet, og jeg tok meg i å tenke at sannelig, hun så ikke helt frisk ut, at hun kanskje ikke burde røyke så mye…men pytt – smilet var jo der!
Siden har teatret hatt god kontakt med forlaget hennes Bokmakeren, representert gjennom hennes hyggelige niese, som alltid har brakt med seg hjertelige hilsener fra Gunilla.
I takknemlighet lyser vi fred over Gunilla Bergströms minne.
Knut Wiulsrød
27. august 2021