Regissør Terese Mungai-Foyn gikk fra å være skuespiller til å innta regissørstolen for å skape teater på sine egne premisser. Med en sterk stemme for utenforskap og institusjonskritikk, setter hun nå opp Blue/Orange—et stykke om makt, rase og psykisk helse. Hvorfor valgte hun å iscenesette stykket på engelsk, og hvordan ser hun på teatrets rolle i samfunnet? I dette intervjuet deler hun sine tanker om kunsten, systemsvikt og behovet for endring.
Kan du fortelle litt om din bakgrunn og hva som førte deg til regissøryrket?
– Jeg startet som skuespiller og fullførte Nordic Black Theatres teaterskole i 2001. Etter mange år i scenekunstfeltet med begrensede jobbmuligheter, og frustrert over å eksistere i andres regikonsepter uten rotfeste, visste jeg at noe måtte skje. Jeg misliker sterkt når skuespillere brukes for å vise mangfold uten substans. I 2017 oppdaget jeg evnen til å justere energi på scenen for å skape spenning. Det vekket en latent lidenskap. Jeg fant veien til The Atlantic Theater i New York, debuterte som regissør – og visste instinktivt at jeg var på den rette sti.
Hvordan ble du kjent med teaterstykket «Blue/Orange» og hvorfor valgte du Oslo Nye Teater?
– Jeg ønsket å lage noe rundt opplevelsen av tap av definisjonsmakt og fikk anbefalt «Blue/Orange» av Cliff Moustache mens jeg var i mitt andre år på regilinjen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Teatersjef Runar Hodne tok etterhvert kontakt med meg og spurte om jeg kunne tenke meg å gjøre en forestilling. Jeg var en smule skeptisk, men Runar virket som en teatersjef som ville la meg gjøre ting på min måte. Jeg ønsket ikke å være i en sånn «fint med nye stemmer»-tilnærming; jeg ville bare jobbe. Jeg vet at jeg er en god historieforteller. Jeg er ekstremt nøyaktig og veldig opptatt av håndverket. Jeg ville også utfordre teatret på billettpriser, og en stor grunn til at jeg takket ja til Runar var nettopp dette. Sjekk Blue/Orange priser sammenlignet med andre produksjoner på andre institusjonsteatre. Hvor ville du gått hvis du hadde en trang lommebok?
Hva er dine hovedfokusområder innen teater?
– Jeg er vel mest opptatt av prosessen med de jeg skaper sammen med. For at det skal bli en godt formidlet historie har jeg alltid som mål å få med alle i produksjonen til å ville være med. Jeg sammenligner det gjerne med å lage et måltid. Skal det bli god suppe må alle som vil få lov til å bidra. Det blir bra saker av slikt skal du se. Jeg er ikke redd for å dele. Jeg bruker også god tid på å finne en solid tekst å hoppe fra. Teater er et stort ord, som rommer mer enn det jeg kan fylle. Gi meg gode skuespillere og et fungerende og kreativt tenkende apparat, så skal jeg klare å lage en bra forestilling. Den ideen jobber jeg ut fra.
Hvorfor valgte du å sette opp Blue/Orange på engelsk?
– Det å sette opp stykket på engelsk er risikosport, men en risiko jeg er villig til å ta. – For meg har dette et dobbeltoppdrag – jeg ønsker å gjøre opplevelsen tilgjengelig for mange. Det ligger et uforløst potensial i å formidle og dele historier på andre språk. Jeg ønsker også at mine foreldre skal kunne le og hygge seg og forstå teksten fordi den er gjort mer tilgjengelig, vil at alle i Oslo som ikke snakker norsk, men er interessert i teater skal føle seg velkomne i teatret. Jeg lager noe for de mange, ikke de få. Dessuten er nordmenn så gode på engelsk, at jeg tenker vi fint tåler å høre andre språk på scenen.
Hvordan ser du på teaterets rolle i samfunnet?
– I min verden skal teatret være barometeret i et samfunn, som tjener til å måle eller vise en viss tilstand. Det skal være for alle, ikke en eksklusiv arena for de få. Jeg mener at vi i teatret har et ansvar for både å lytte, observere og formidle det som rører seg. Mister vi denne kontakten er det svært alvorlig, og da har vi heller ingen legitimitet. Vi må utforske teaterets nysgjerrighet, ikke begrense hvem det er til for. Jeg tar det enda lengre og tenker at teatret skal utfordre og provosere. Ta risiko. Selvsagt kan man drive med «escapism», men grunnpilaren må være at vi som er utøvere og skapere hele tiden er opptatt av menneskene rundt oss. Vi må tørre å mane til kamp når noe ikke er som det skal.
Hvordan speiler Blue/Orange det du beskriver som et sviktende system?
– I Norge har vi stor tillit til staten og en oppfatning av at institusjonene er der for å ta vare på oss. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. Blue/Orange er en veldig god tekst, som handler om systemer som definerer mennesker gjennom makt, diagnoser og roller. Stykket speiler delvis et overarbeidet helsevesen der ansatte står i umulige dilemmaer. Jeg møtte en nydelig NAV-ansatt en gang som fryktet for å bli syk, for hvem skulle da ta over hennes 300 klienter? Systemet svikter ikke bare pasientene, men også dem som skal hjelpe. Blue/Orange handler om nettopp dette,- systemfeil. Og kanskje handler stykket også om tilhørighet til noe eller noen. Alle søker det kollektive; ingen ønsker å sitte alene. På den måten er teateret veldig fint. Man kan sitte tett ved siden av noen og høre sidemannen puste.
Stykket ble skrevet for 25 år siden. Mener du at temaene fortsatt er relevante i dag?
– Absolutt. Våre medier er fulle av historier om individer som søker hjelp, enten det gjelder «førstelinjetjenester» eller i spesialisthelsetjenesten, bare for å møte systemiske feil. Tilliten til institusjoner er synkende, kanskje i enda større grad enn da Penhall skrev stykket. Helsepersonell er overarbeidet, og det er en mangel på hender for å møte etterspørselen.
Hva håper du at publikum tar med seg fra denne oppsetningen?
– Vi må ta vare på hverandre og erkjenne at vi har makten til å påvirke endring. Selv om revolusjoner ikke skjer over natten, håper jeg denne type tematikk vekker et lite ønske om mer og varig endring.
THE POWER TO INFLUENCE CHANGE
By Margareta Magnus Myhre
Director Terese Mungai-Foyn on marginalization, systemic critique, and the desire to make theatre accessible to all
Director Terese Mungai-Foyn transitioned from acting to directing to create theatre on her own terms. With a strong voice advocating for the marginalized and critiquing institutions, she is now staging Blue/Orange—a play about power, race, and mental health. Why did she choose to stage the play in English, and how does she view the role of theatre in society? In this interview, she shares her thoughts on art, systemic failures, and the need for change.
Can you tell us a bit about your background and what led you to directing?
– I started as an actress and graduated from Nordic Black Theatre’s theatre school in 2001. After many years in the performing arts field with limited job opportunities and frustrated by existing in others’ directorial concepts without grounding, I knew something had to change. I strongly dislike when actors are used to showcase diversity without substance. In 2017, I discovered the ability to adjust energy on stage to create tension. This awakened a latent passion. I found my way to The Atlantic Theater in New York, debuted as a director—and instinctively knew I was on the right path.
How did you come across the play Blue/Orange, and why did you choose Oslo Nye Teater?
– I wanted to create something around the experience of losing the power of definition and was recommended Blue/Orange by Cliff Moustache during my second year in the directing program at the Oslo National Academy of the Arts (KHiO). Theatre director Runar Hodne eventually contacted me and asked if I would consider doing a production. I was somewhat sceptical, but Runar seemed like a theatre director who would let me do things my way. I didn’t want to be part of a «nice to have new voices» approach; I just wanted to work. I know I’m a good storyteller. I’m extremely precise and very concerned with the craft. I also wanted to challenge the theatre on ticket prices, and a big reason I accepted Runar’s offer was precisely this. Compare Blue/Orange prices with other productions at other institutional theatres. Where would you go if you had a tight budget?
What are your main focus areas in theatre?
– I’m most concerned with the process with those I create with. For a story to be well conveyed, I always aim to get everyone in the production to want to participate. I often compare it to making a meal. For the soup to be good, everyone who wants should be allowed to contribute. Good things come from that, you’ll see. I’m not afraid to share. I also spend a lot of time finding a solid text to jump from. Theatre is a big word that encompasses more than I can fill. Give me good actors and a functioning and creatively thinking apparatus, and I can create a good performance. That’s the idea I work from.
Why did you choose to stage Blue/Orange in English?
– Staging the play in English is risky, but a risk I’m willing to take. For me, this has a dual mission. I want to make the experience accessible to many. There’s untapped potential in conveying and sharing stories in other languages. I also want my parents to be able to laugh and enjoy themselves and understand the text because it’s made more accessible. I want everyone in Oslo who doesn’t speak Norwegian but is interested in theatre to feel welcome in the theatre. I’m creating something for the many, not the few. Besides, Norwegians are so good at English that I think we can easily handle hearing other languages on stage.
How do you view the role of theatre in society?
– In my world, theatre should be the barometer in a society, serving to measure or show a certain state. It should be for everyone, not an exclusive arena for the few. I believe that we in the theatre have a responsibility to listen, observe, and convey what’s happening. If we lose this connection, it’s very serious, and then we have no legitimacy. We must explore the theatre’s curiosity, not limit who it’s for. I take it even further and think that the theatre should challenge and provoke. Take risks. Of course, one can engage in escapism, but the cornerstone must be that we as performers and creators are always concerned with the people around us. We must dare to call for action when something isn’t right.
How does Blue/Orange reflect what you describe as a failing system?
– In Norway, we have great trust in the state and a perception that institutions are there to take care of us. I’m not so sure that’s true. Blue/Orange is a very good text that deals with systems that define people through power, diagnoses, and roles. The play partly reflects an overworked healthcare system where employees face impossible dilemmas. I once met a lovely NAV (Norwegian Labour and Welfare Administration) employee who feared getting sick because who will then take over her 300 clients? The system fails not only the patients but also those who are supposed to help. This is precisely what Blue/Orange is about —systemic failures. And perhaps the play is also about belonging to something or someone. Everyone seeks the collective; no one wants to sit alone. In that way, the theatre is very nice. You can sit close to someone and hear the person next to you breathe.
The play was written 25 years ago. Do you think its themes are still relevant today?
– Absolutely. Our media is filled with stories of individuals seeking help, whether in primary care services or specialized healthcare, only to encounter systemic failures. Trust in institutions is declining, perhaps even more so than when Penhall wrote the play. Healthcare professionals are overworked, and there’s a shortage of hands to meet the demand.
What are you hoping the audience gain from this performance?
– We must take care of each other and recognize that we have the power to influence change. Although revolutions don’t happen overnight, I hope this type of subject matter sparks a small desire for more and lasting change.
Regissør Terese Mungai-Foyn gikk fra å være skuespiller til å innta regissørstolen for å skape teater på sine egne premisser. Med en sterk stemme for utenforskap og institusjonskritikk, setter hun nå opp Blue/Orange—et stykke om makt, rase og psykisk helse. Hvorfor valgte hun å iscenesette stykket på engelsk, og hvordan ser hun på teatrets rolle i samfunnet? I dette intervjuet deler hun sine tanker om kunsten, systemsvikt og behovet for endring.
Kan du fortelle litt om din bakgrunn og hva som førte deg til regissøryrket?
– Jeg startet som skuespiller og fullførte Nordic Black Theatres teaterskole i 2001. Etter mange år i scenekunstfeltet med begrensede jobbmuligheter, og frustrert over å eksistere i andres regikonsepter uten rotfeste, visste jeg at noe måtte skje. Jeg misliker sterkt når skuespillere brukes for å vise mangfold uten substans. I 2017 oppdaget jeg evnen til å justere energi på scenen for å skape spenning. Det vekket en latent lidenskap. Jeg fant veien til The Atlantic Theater i New York, debuterte som regissør – og visste instinktivt at jeg var på den rette sti.
Hvordan ble du kjent med teaterstykket «Blue/Orange» og hvorfor valgte du Oslo Nye Teater?
– Jeg ønsket å lage noe rundt opplevelsen av tap av definisjonsmakt og fikk anbefalt «Blue/Orange» av Cliff Moustache mens jeg var i mitt andre år på regilinjen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Teatersjef Runar Hodne tok etterhvert kontakt med meg og spurte om jeg kunne tenke meg å gjøre en forestilling. Jeg var en smule skeptisk, men Runar virket som en teatersjef som ville la meg gjøre ting på min måte. Jeg ønsket ikke å være i en sånn «fint med nye stemmer»-tilnærming; jeg ville bare jobbe. Jeg vet at jeg er en god historieforteller. Jeg er ekstremt nøyaktig og veldig opptatt av håndverket. Jeg ville også utfordre teatret på billettpriser, og en stor grunn til at jeg takket ja til Runar var nettopp dette. Sjekk Blue/Orange priser sammenlignet med andre produksjoner på andre institusjonsteatre. Hvor ville du gått hvis du hadde en trang lommebok?
Hva er dine hovedfokusområder innen teater?
– Jeg er vel mest opptatt av prosessen med de jeg skaper sammen med. For at det skal bli en godt formidlet historie har jeg alltid som mål å få med alle i produksjonen til å ville være med. Jeg sammenligner det gjerne med å lage et måltid. Skal det bli god suppe må alle som vil få lov til å bidra. Det blir bra saker av slikt skal du se. Jeg er ikke redd for å dele. Jeg bruker også god tid på å finne en solid tekst å hoppe fra. Teater er et stort ord, som rommer mer enn det jeg kan fylle. Gi meg gode skuespillere og et fungerende og kreativt tenkende apparat, så skal jeg klare å lage en bra forestilling. Den ideen jobber jeg ut fra.
Hvorfor valgte du å sette opp Blue/Orange på engelsk?
– Det å sette opp stykket på engelsk er risikosport, men en risiko jeg er villig til å ta. – For meg har dette et dobbeltoppdrag – jeg ønsker å gjøre opplevelsen tilgjengelig for mange. Det ligger et uforløst potensial i å formidle og dele historier på andre språk. Jeg ønsker også at mine foreldre skal kunne le og hygge seg og forstå teksten fordi den er gjort mer tilgjengelig, vil at alle i Oslo som ikke snakker norsk, men er interessert i teater skal føle seg velkomne i teatret. Jeg lager noe for de mange, ikke de få. Dessuten er nordmenn så gode på engelsk, at jeg tenker vi fint tåler å høre andre språk på scenen.
Hvordan ser du på teaterets rolle i samfunnet?
– I min verden skal teatret være barometeret i et samfunn, som tjener til å måle eller vise en viss tilstand. Det skal være for alle, ikke en eksklusiv arena for de få. Jeg mener at vi i teatret har et ansvar for både å lytte, observere og formidle det som rører seg. Mister vi denne kontakten er det svært alvorlig, og da har vi heller ingen legitimitet. Vi må utforske teaterets nysgjerrighet, ikke begrense hvem det er til for. Jeg tar det enda lengre og tenker at teatret skal utfordre og provosere. Ta risiko. Selvsagt kan man drive med «escapism», men grunnpilaren må være at vi som er utøvere og skapere hele tiden er opptatt av menneskene rundt oss. Vi må tørre å mane til kamp når noe ikke er som det skal.
Hvordan speiler Blue/Orange det du beskriver som et sviktende system?
– I Norge har vi stor tillit til staten og en oppfatning av at institusjonene er der for å ta vare på oss. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. Blue/Orange er en veldig god tekst, som handler om systemer som definerer mennesker gjennom makt, diagnoser og roller. Stykket speiler delvis et overarbeidet helsevesen der ansatte står i umulige dilemmaer. Jeg møtte en nydelig NAV-ansatt en gang som fryktet for å bli syk, for hvem skulle da ta over hennes 300 klienter? Systemet svikter ikke bare pasientene, men også dem som skal hjelpe. Blue/Orange handler om nettopp dette,- systemfeil. Og kanskje handler stykket også om tilhørighet til noe eller noen. Alle søker det kollektive; ingen ønsker å sitte alene. På den måten er teateret veldig fint. Man kan sitte tett ved siden av noen og høre sidemannen puste.
Stykket ble skrevet for 25 år siden. Mener du at temaene fortsatt er relevante i dag?
– Absolutt. Våre medier er fulle av historier om individer som søker hjelp, enten det gjelder «førstelinjetjenester» eller i spesialisthelsetjenesten, bare for å møte systemiske feil. Tilliten til institusjoner er synkende, kanskje i enda større grad enn da Penhall skrev stykket. Helsepersonell er overarbeidet, og det er en mangel på hender for å møte etterspørselen.
Hva håper du at publikum tar med seg fra denne oppsetningen?
– Vi må ta vare på hverandre og erkjenne at vi har makten til å påvirke endring. Selv om revolusjoner ikke skjer over natten, håper jeg denne type tematikk vekker et lite ønske om mer og varig endring.
THE POWER TO INFLUENCE CHANGE
By Margareta Magnus Myhre
Director Terese Mungai-Foyn on marginalization, systemic critique, and the desire to make theatre accessible to all
Director Terese Mungai-Foyn transitioned from acting to directing to create theatre on her own terms. With a strong voice advocating for the marginalized and critiquing institutions, she is now staging Blue/Orange—a play about power, race, and mental health. Why did she choose to stage the play in English, and how does she view the role of theatre in society? In this interview, she shares her thoughts on art, systemic failures, and the need for change.
Can you tell us a bit about your background and what led you to directing?
– I started as an actress and graduated from Nordic Black Theatre’s theatre school in 2001. After many years in the performing arts field with limited job opportunities and frustrated by existing in others’ directorial concepts without grounding, I knew something had to change. I strongly dislike when actors are used to showcase diversity without substance. In 2017, I discovered the ability to adjust energy on stage to create tension. This awakened a latent passion. I found my way to The Atlantic Theater in New York, debuted as a director—and instinctively knew I was on the right path.
How did you come across the play Blue/Orange, and why did you choose Oslo Nye Teater?
– I wanted to create something around the experience of losing the power of definition and was recommended Blue/Orange by Cliff Moustache during my second year in the directing program at the Oslo National Academy of the Arts (KHiO). Theatre director Runar Hodne eventually contacted me and asked if I would consider doing a production. I was somewhat sceptical, but Runar seemed like a theatre director who would let me do things my way. I didn’t want to be part of a «nice to have new voices» approach; I just wanted to work. I know I’m a good storyteller. I’m extremely precise and very concerned with the craft. I also wanted to challenge the theatre on ticket prices, and a big reason I accepted Runar’s offer was precisely this. Compare Blue/Orange prices with other productions at other institutional theatres. Where would you go if you had a tight budget?
What are your main focus areas in theatre?
– I’m most concerned with the process with those I create with. For a story to be well conveyed, I always aim to get everyone in the production to want to participate. I often compare it to making a meal. For the soup to be good, everyone who wants should be allowed to contribute. Good things come from that, you’ll see. I’m not afraid to share. I also spend a lot of time finding a solid text to jump from. Theatre is a big word that encompasses more than I can fill. Give me good actors and a functioning and creatively thinking apparatus, and I can create a good performance. That’s the idea I work from.
Why did you choose to stage Blue/Orange in English?
– Staging the play in English is risky, but a risk I’m willing to take. For me, this has a dual mission. I want to make the experience accessible to many. There’s untapped potential in conveying and sharing stories in other languages. I also want my parents to be able to laugh and enjoy themselves and understand the text because it’s made more accessible. I want everyone in Oslo who doesn’t speak Norwegian but is interested in theatre to feel welcome in the theatre. I’m creating something for the many, not the few. Besides, Norwegians are so good at English that I think we can easily handle hearing other languages on stage.
How do you view the role of theatre in society?
– In my world, theatre should be the barometer in a society, serving to measure or show a certain state. It should be for everyone, not an exclusive arena for the few. I believe that we in the theatre have a responsibility to listen, observe, and convey what’s happening. If we lose this connection, it’s very serious, and then we have no legitimacy. We must explore the theatre’s curiosity, not limit who it’s for. I take it even further and think that the theatre should challenge and provoke. Take risks. Of course, one can engage in escapism, but the cornerstone must be that we as performers and creators are always concerned with the people around us. We must dare to call for action when something isn’t right.
How does Blue/Orange reflect what you describe as a failing system?
– In Norway, we have great trust in the state and a perception that institutions are there to take care of us. I’m not so sure that’s true. Blue/Orange is a very good text that deals with systems that define people through power, diagnoses, and roles. The play partly reflects an overworked healthcare system where employees face impossible dilemmas. I once met a lovely NAV (Norwegian Labour and Welfare Administration) employee who feared getting sick because who will then take over her 300 clients? The system fails not only the patients but also those who are supposed to help. This is precisely what Blue/Orange is about —systemic failures. And perhaps the play is also about belonging to something or someone. Everyone seeks the collective; no one wants to sit alone. In that way, the theatre is very nice. You can sit close to someone and hear the person next to you breathe.
The play was written 25 years ago. Do you think its themes are still relevant today?
– Absolutely. Our media is filled with stories of individuals seeking help, whether in primary care services or specialized healthcare, only to encounter systemic failures. Trust in institutions is declining, perhaps even more so than when Penhall wrote the play. Healthcare professionals are overworked, and there’s a shortage of hands to meet the demand.
What are you hoping the audience gain from this performance?
– We must take care of each other and recognize that we have the power to influence change. Although revolutions don’t happen overnight, I hope this type of subject matter sparks a small desire for more and lasting change.
Grupperabatt: Gis ved kjøp av minimum 10 billetter. Vi sender deg billettene kostnadsfritt hvis dette avtales ved bestilling.
Rabatt for pensjonister, trygdede og vernepliktige.
Ca. 50% rabatt for barn t.o.m. 16 år/ studenter/ skoleelever i videregående skole. Gjelder oppsetninger på Hovedscenen og Centralteatret (NB! gjelder ikke gjestespill).
OBOS-rabatt (gjelder ikke oppsetninger i Trikkestallen).
Opplys om rabatt-type ved billettbestilling.
