Tekst: Margareta Magnus Myhre.
Det er en slags erindringsreise for Nina Wester å komme tilbake til Oslo Nye.
– Det var her jeg bestemte meg for å utdanne meg til å bli teateregissør, sier hun. – På Caféscenen på Centralteatret i 1997, da jeg regisserte og skrev Sitt ned tragiker sammen med skuespiller Gard Eidsvold.
Hun smiler. Det har gått noen år, men nå er hun tilbake – denne gangen for å bringe Vigdis Hjorths roman Gjentakelsen til scenen.
Sirkeldramaturgi og hukommelsens spill
– Gjentakelsen er en bok som egner seg utrolig godt for teater, forteller Wester. – Den har en sirkeldramaturgi, der handlinger gjentar seg. På scenen ser vi dette ved at skuespillernes bevegelser og handlinger i rommet umerkelig gjentar seg, nesten som bilder som flimrer forbi igjen og igjen. Gjennom å gjenta dukker det opp øyeblikk av nærvær hvor hovedpersonen forstår noe nytt.
For å skape en nærværende opplevelse har Wester gjort et viktig grep:
– Vi har flyttet fortellingen fra fortid til nåtid. I boken forteller jeg-personen om ting som har skjedd. Men publikum blir med på prosessen mens hovedpersonen opplever ting – akkurat nå, foran øynene våre. Det er det som er det unike med teater, at vi kan oppleve ting sammen i nuet. Det gir en annen intensitet enn å lese det på papiret.
Fra roman til teaterscene
Dramatiseringen av Gjentakelsen har vært et samarbeid. Dramaturg Marianne Sævig og skuespiller Birgitte Victoria Svendsen hadde allerede startet prosessen da Wester kom inn.
– Siden jeg selv også er dramatiker er det viktig for meg å kjenne eierskap til teksten, sier hun.
– Jeg må bokstavelig talt skrive den inn under huden på meg selv. Jeg begynte med å hente ut konkrete scener fra romanen og forsøke å tilpasse dem til situasjoner på scenen. Noen steder har jeg også skrevet ut dialoger som Vigdis Hjorth bare antyder i boka. I starten føltes det skummelt fordi vi har veldig ulik skrivestil, men etterhvert klarte jeg å tune meg inn på hennes tone og da følte jeg meg friere.
Likevel har de som har jobbet med dramatiseringen vært forsiktig med å avvike fra det opprinnelige materialet:
– Vi har beholdt det meste, og vært tro mot det hun har skrevet. Hjorths roman er en erindringslabyrint, og vi har forsøkt å gjenskape den på scenen.
Mellom mor og datter
Et av de sterkeste elementene i Gjentakelsen er forholdet mellom mor og datter.
– Vi bærer alle på opplevelser som har gjort store innhogg i livet, sier Wester. – I denne fortellingen er det en hendelse som hovedpersonen stadig vender tilbake til. Det er som et puslespill hun forsøker å legge for å forstå hva som skjedde, og hva som ble konsekvensene.
Gjennom forestillingen håper Wester at publikum opplever at sympatien deres skifter.
– Først får vi empati med jeg-personen, men etter hvert krakelerer bildet. Moren trer frem med flere nyanser. Jeg vil at publikum skal møte sin egen forutinntatthet i døra – det er kunstens oppgave.
Humor som inngang til alvoret
Til tross for det tunge temaet er det plass til humor.
– Vigdis Hjorth er en humoristisk og selvironisk forfatter, og det måtte være med, sier Wester.
– Humor åpner opp for å ta inn det som er vanskelig. Vi har morsomme og gjenkjennelige scener om pubertet og usikkerhet. Publikum kjenner seg igjen – og så, plutselig, treffer alvoret.
Sammen med skuespillerne
Til forestillingen har hun hatt med seg skuespillerne Birgitte Victoria Svendsen, Emma Bones og Andreas Stoltenberg Granerud.
– De har vært med på å forme karakterene. Jeg liker å jobbe tett med skuespillerne, la dem være med og utforske. Noen kan bli stresset av den arbeidsmåten, men for meg er det en nødvendighet. Det er i samspillet vi knekker kodene. I denne forestillingen har det vært spesielt spennende å få jobbe så tett med Birgitte hele veien, fordi hun har vært så drivende i dramatiseringsarbeidet. Hun har en unik tekstforståelse og innlevelse som har hjulpet meg til å se teksten tydeligere.
Oslo i 1975 – og i dag
Gjentakelsen er et stykke fra Oslo, og byen spiller en viktig rolle.
– Oslo var på 70-tallet en mer klassedelt by enn i dag, sier Wester. – Vi møter en familie på Tåsen som drømmer om å flytte over på den «riktige» siden av Tåsenveien, bort fra arbeiderne i Nydalen. De vil klatre på den sosiale stigen, men samtidig tviholde på tradisjonelle kjønnsroller.
Hvordan dette påvirker historien? Det ligger som en understrøm i hele fortellingen.
Kan vi legge fortiden bak oss?
Hovedpersonen i Gjentakelsen gransker sitt eget liv – og en spesiell hendelse.
– Kan hun legge det bak seg? Det vet hun ikke selv engang, sier Wester. – Hun sitter fast. Mange av oss har opplevelser vi stadig vender tilbake til, som vi prøver å forstå. Men fortrengning er sjelden en god strategi. Hendelser setter seg i kroppen, enten vi vil det eller ikke. Derfor må granske dem og gjenta dem, for å komme videre.
Fortid og nåtid på scenen
For å balansere det tidløse og det historiske har Wester valgt et minimalistisk scenerom.
– Det er et mentalt tankerom hvor hovedpersonen reflekterer med publikum tilstede. Samtidig har vi 70-tallsmusikk og tidsriktige kostymer. Fortid og nåtid eksisterer side om side.
Bokens univers på scenen
Wester understreker at hun har vært tro mot romanens univers.
– Vi har ikke bygget ut historien mer enn nødvendig. Jeg har klødd i fingrene etter å hente inn elementer fra andre Hjorth-bøker, men det var viktig å holde seg til Gjentakelsen. Samtidig har vi styrt unna Vigdis Hjorth som person – dette er en universell historie.
Det viktigste for Wester som regissør? At teksten lever.
– Det er ikke min signatur som er viktig. Det er historien vi skaper sammen, som skal snakke.
Les om GJENTAKELSEN og kjøp billetter
Tekst: Margareta Magnus Myhre.
Det er en slags erindringsreise for Nina Wester å komme tilbake til Oslo Nye.
– Det var her jeg bestemte meg for å utdanne meg til å bli teateregissør, sier hun. – På Caféscenen på Centralteatret i 1997, da jeg regisserte og skrev Sitt ned tragiker sammen med skuespiller Gard Eidsvold.
Hun smiler. Det har gått noen år, men nå er hun tilbake – denne gangen for å bringe Vigdis Hjorths roman Gjentakelsen til scenen.
Sirkeldramaturgi og hukommelsens spill
– Gjentakelsen er en bok som egner seg utrolig godt for teater, forteller Wester. – Den har en sirkeldramaturgi, der handlinger gjentar seg. På scenen ser vi dette ved at skuespillernes bevegelser og handlinger i rommet umerkelig gjentar seg, nesten som bilder som flimrer forbi igjen og igjen. Gjennom å gjenta dukker det opp øyeblikk av nærvær hvor hovedpersonen forstår noe nytt.
For å skape en nærværende opplevelse har Wester gjort et viktig grep:
– Vi har flyttet fortellingen fra fortid til nåtid. I boken forteller jeg-personen om ting som har skjedd. Men publikum blir med på prosessen mens hovedpersonen opplever ting – akkurat nå, foran øynene våre. Det er det som er det unike med teater, at vi kan oppleve ting sammen i nuet. Det gir en annen intensitet enn å lese det på papiret.
Fra roman til teaterscene
Dramatiseringen av Gjentakelsen har vært et samarbeid. Dramaturg Marianne Sævig og skuespiller Birgitte Victoria Svendsen hadde allerede startet prosessen da Wester kom inn.
– Siden jeg selv også er dramatiker er det viktig for meg å kjenne eierskap til teksten, sier hun.
– Jeg må bokstavelig talt skrive den inn under huden på meg selv. Jeg begynte med å hente ut konkrete scener fra romanen og forsøke å tilpasse dem til situasjoner på scenen. Noen steder har jeg også skrevet ut dialoger som Vigdis Hjorth bare antyder i boka. I starten føltes det skummelt fordi vi har veldig ulik skrivestil, men etterhvert klarte jeg å tune meg inn på hennes tone og da følte jeg meg friere.
Likevel har de som har jobbet med dramatiseringen vært forsiktig med å avvike fra det opprinnelige materialet:
– Vi har beholdt det meste, og vært tro mot det hun har skrevet. Hjorths roman er en erindringslabyrint, og vi har forsøkt å gjenskape den på scenen.
Mellom mor og datter
Et av de sterkeste elementene i Gjentakelsen er forholdet mellom mor og datter.
– Vi bærer alle på opplevelser som har gjort store innhogg i livet, sier Wester. – I denne fortellingen er det en hendelse som hovedpersonen stadig vender tilbake til. Det er som et puslespill hun forsøker å legge for å forstå hva som skjedde, og hva som ble konsekvensene.
Gjennom forestillingen håper Wester at publikum opplever at sympatien deres skifter.
– Først får vi empati med jeg-personen, men etter hvert krakelerer bildet. Moren trer frem med flere nyanser. Jeg vil at publikum skal møte sin egen forutinntatthet i døra – det er kunstens oppgave.
Humor som inngang til alvoret
Til tross for det tunge temaet er det plass til humor.
– Vigdis Hjorth er en humoristisk og selvironisk forfatter, og det måtte være med, sier Wester.
– Humor åpner opp for å ta inn det som er vanskelig. Vi har morsomme og gjenkjennelige scener om pubertet og usikkerhet. Publikum kjenner seg igjen – og så, plutselig, treffer alvoret.
Sammen med skuespillerne
Til forestillingen har hun hatt med seg skuespillerne Birgitte Victoria Svendsen, Emma Bones og Andreas Stoltenberg Granerud.
– De har vært med på å forme karakterene. Jeg liker å jobbe tett med skuespillerne, la dem være med og utforske. Noen kan bli stresset av den arbeidsmåten, men for meg er det en nødvendighet. Det er i samspillet vi knekker kodene. I denne forestillingen har det vært spesielt spennende å få jobbe så tett med Birgitte hele veien, fordi hun har vært så drivende i dramatiseringsarbeidet. Hun har en unik tekstforståelse og innlevelse som har hjulpet meg til å se teksten tydeligere.
Oslo i 1975 – og i dag
Gjentakelsen er et stykke fra Oslo, og byen spiller en viktig rolle.
– Oslo var på 70-tallet en mer klassedelt by enn i dag, sier Wester. – Vi møter en familie på Tåsen som drømmer om å flytte over på den «riktige» siden av Tåsenveien, bort fra arbeiderne i Nydalen. De vil klatre på den sosiale stigen, men samtidig tviholde på tradisjonelle kjønnsroller.
Hvordan dette påvirker historien? Det ligger som en understrøm i hele fortellingen.
Kan vi legge fortiden bak oss?
Hovedpersonen i Gjentakelsen gransker sitt eget liv – og en spesiell hendelse.
– Kan hun legge det bak seg? Det vet hun ikke selv engang, sier Wester. – Hun sitter fast. Mange av oss har opplevelser vi stadig vender tilbake til, som vi prøver å forstå. Men fortrengning er sjelden en god strategi. Hendelser setter seg i kroppen, enten vi vil det eller ikke. Derfor må granske dem og gjenta dem, for å komme videre.
Fortid og nåtid på scenen
For å balansere det tidløse og det historiske har Wester valgt et minimalistisk scenerom.
– Det er et mentalt tankerom hvor hovedpersonen reflekterer med publikum tilstede. Samtidig har vi 70-tallsmusikk og tidsriktige kostymer. Fortid og nåtid eksisterer side om side.
Bokens univers på scenen
Wester understreker at hun har vært tro mot romanens univers.
– Vi har ikke bygget ut historien mer enn nødvendig. Jeg har klødd i fingrene etter å hente inn elementer fra andre Hjorth-bøker, men det var viktig å holde seg til Gjentakelsen. Samtidig har vi styrt unna Vigdis Hjorth som person – dette er en universell historie.
Det viktigste for Wester som regissør? At teksten lever.
– Det er ikke min signatur som er viktig. Det er historien vi skaper sammen, som skal snakke.
Les om GJENTAKELSEN og kjøp billetter
Grupperabatt: Gis ved kjøp av minimum 10 billetter. Vi sender deg billettene kostnadsfritt hvis dette avtales ved bestilling.
Rabatt for pensjonister, trygdede og vernepliktige.
Ca. 50% rabatt for barn t.o.m. 16 år/ studenter/ skoleelever i videregående skole. Gjelder oppsetninger på Hovedscenen og Centralteatret (NB! gjelder ikke gjestespill).
OBOS-rabatt (gjelder ikke oppsetninger i Trikkestallen).
Opplys om rabatt-type ved billettbestilling.
