Eugene O’Neill (1888-1953) var et engstelig barn. Mørkredd. Alene i seg selv. Marerittene var hyppige. Men faren visste råd. Etter irsk bondetradisjon sto det en flaske whisky på nattbordet. Som nesten hver natt var et nytt.
Faren turnerte som skuespiller, en gang var han en av de største i Amerika. Familiens hjem var stadig skiftende, snuskete hotellrom. Når Eugene våknet og gråt, fikk han en teskje brennevin, slik den eldre broren Jamie hadde fått. Eugene var sikker på at dette la grunnlaget for hans og brorens alkoholisme, som tok livet av Jamie.
Eugene klarte å bråstoppe da han var 40. Hjernen hans ville bli som eggehvite hvis han fortsatte, sa en psykiater. Eugene sluttet. For han visste at hvis han ikke kunne skrive, ville han dø. Bare gud vet hvordan han hadde overlevd til da.
Lang dags ferd mot natt er selvbiografisk. En rystende beretning om en familie forfulgt av ulykker. Likevel er Lang dags ferd mot natt bare en avskygning av O’Neills virkelige liv.
Det hvilte en forbannelse over ham fra før han ble født: Den døde broren, Edmund. At han velger å gi seg selv navnet Edmund, det eneste avvik i stykket fra virkeligheten, forteller i grunnen alt.
Eugene ble familiens tredje sønn, uønsket av moren. (Jeg skulle aldri ha født ham). Hun får en vanskelig fødsel og en lege gir henne morfin mot smerter. Hun blir morfinist, så å si livet ut. Eugene kommer til å leve resten av livet med skyldfølelse.
Før han blir 15 er han avhengig av alkohol. I årene som kommer lever han blant boms, horer og halliker. Jamie, eldstebroren, som gjennom meslingsmitte var indirekte skyld i at Edmund døde, er en god læremester. Skyldfølelsen over lillebrorens død, blir Jamies bane.
Skyldfølelse er et gjennomgående tema i Lang dags ferd mot natt, som handler om selvforakt og uoppnådde drømmer.
Eugenes drøm, både i livet og på scenen, er å bli kunstner eller ingenting. Han flykter inn i litteraturen og naturligvis er Baudelaire en av hans forbilder: «Vær alltid beruset. Intet annet betyr noe – – – beruset på hva? På vin, poesi eller dyd etter behag. Men vær beruset- – -».
Eugene gjør også et solid forsøk på å drikke seg i hjel. Er noen år til sjøs. Subber i havnekvarter. Sover på benker. Har aldri penger. Er nær ved å bli med på et ran, men angsten for å bli tatt stopper ham. Ikke moralske anfektelser. Du har ikke det når du er døden nær av dårlig brennevin og sult.
Han kommer tilbake til New York, lever og bor på en bar som ble åstedet for et av hans beste stykker, The Iceman Cometh. Han avskyr seg selv. Til slutt tar han, 23 år gammel, en overdose veronal for å dø, men blir reddet av en kamerat. O’Neill er også tuberkulosesyk og kommer på sanatorium.
I 1912 flytter han hjem til foreldrene. Et snaut døgn i dette året blir til Lang dags ferd mot natt. Men det er først flere tiår senere han klarer å skrive dette stykket om moren, faren, Jamie og ham selv. Det er lenge siden de døde, men deres spøkelser forfølger ham resten av livet.
– Han kunne ikke skrevet dette stykket ett minutt før, sier en av hans biografer.
Han skrev stor dramatikk før dette, som gav ham tre Pulitzerpriser. Og kostet ham et liv: En mor, en far, en bror. Ekteskap som kanskje kunne blitt lykkelig, forhold til barna som kan hende hadde hatt en sjanse. Men han visste ikke hvordan det skulle gjøres. Slikt kan hende mange, men de færreste er villige til å gå i dypet av seg selv og skrive om det.
Det første ekteskapet ble slutt nesten før det begynte, og sønnen Eugene jr., som han fikk med den første konen Kathleen, så ikke sin far igjen før han ble elleve år. Det eneste av sine tre barn O’Neill fikk et noenlunde forhold til.
Gutten elsket faren, men var vel også livsvarig skadet. Han ble en begavet professor i filologi. Men drakk for mye han også, den tredje generasjon O’Neill som var altfor tørst. Til slutt tok han sitt liv.
I andre ekteskap med Agnes fikk han Shane og Oona. Dem reiste han fra med sin tredje kone Carlotta, uten å si adjø. Shane fikk også skader på sinnet. Han skal også ha tatt livet av seg, men etter at O’Neill var død.
Men han rakk å gjøre barna arveløse. Oona fordi hun giftet seg med den 36 år eldre Charlie Chaplin.
Deres mor ble hovedperson sammen med O’Neill selv i stykket Welded, om et ødeleggende ekteskap, inspirert av Strindbergs Dødsdansen. Mens han skrev det, drakk han seg full og rev i stykker alle bildene av sin kone.
Både Strindberg, Ibsen og de greske tragedier var vesentlige for O’Neill som forfatter. Det er ikke vanskelig å nøste tråder til Gjengangere i Lang dags ferd mot natt. Men livet alene hadde nok stoff til hans dramatikk. A Moon for the Misbegotten, som ble det siste han skrev, fortoner seg som en syndsforlatelse for broren Jamie, som hatet sin gjerrige far for hans irske myrboer-ideer, men som elsket sin mor.
Scenen i Måne, der han har hentet morens kiste, er også fra det virkelige livet. Han er desperat av sorg og velger å drikke og hore seg gjennom togreisen for å glemme morens kiste i en annen vogn.
Da Jamie til slutt dør, klarer ikke O’Neill å reise til begravelsen. Han overlater alt til sin kone Agnes. Arven etter Jamie er en følelse av frihet. Og skyldfølelse sammen med selvforakten han ikke skydde å vise, særlig i fylla.
Det ble forbudstid i Amerika, men det var ikke vanskelig å skaffe smuglersprit. O’Neill brukte hundrevis av dollar. Og fikk de ikke tak i noe annet, drakk de «Tigerpiss», et lokalt brygg, hardt å svelge, men god opptakt til slåsskamp. Under en av disse endeløse rangler, tisset O´Neill på en halvfull whiskyflaske og drakk den. Et av utallige eksempler på hans avsky for seg selv.
O’Neills sønderrivende dramatikk påvirket andre forfattere. De mest utilslørte likheter finner vi hos svensken Lars Norén. Edward Albee hadde også sett O’Neill da han skrev Hvem er redd for Virginia Woolf?.
– O’Neill fødte det amerikanske teater og døde for det, sa Tennessee Williams, også en stor dramatiker, som selv levde på kanten av livet og var sin egen verste fiende i selvdestruksjon og fyll.
Amerika hadde ikke noen egen dramatikk før O’Neill, og han ble den første amerikanske dramatiker som fikk Nobelprisen, mange år før han skrev sine beste stykker. Allerede da, i 1936 var han syk. For syk til å reise til Stockholm for å motta den. Han ble overrakt prisen på et sykehus.
O’Neills redning fra å gå i hundene, ble hans tredje kone Carlotta Monterey. En vakker, ikke så veldig begavet skuespiller, som ofret seg fullstendig for ham. Hun ble hans «mor», sykepleier, sekretær. Hun ville være gift med et geni og hjalp ham i alt. Ekteskapet deres hadde også episke opprør og sammenstøt. Men uten henne hadde han ikke klart å fullføre Lang dags ferd mot natt.
Han var i helvetes forgård også på grunn av stadig flere sykdommer. Skjelvingen på hendene som hadde forfulgt ham fra han var barn, var tiltagende. Han kunne nesten ikke holde i en blyant.
– Han kom utslitt fra arbeidsværelset om kveldene, ofte gråtende. Jeg holdt ham tett i armene, slik at han kunne slappe av og sove.
I 1941 var det ferdig. Han tilegnet stykket til henne, hun som gjorde ham i stand «til å møte mine døde ansikt til ansikt». Han bestemte at stykket ikke skulle publiseres eller utgis før 25 år etter hans død, forseglet det og leverte det til forlaget. Men 18 måneder etter hans død, bestemte Carlotta at det skulle utgis og oppføres. Ja, hun forrådte ham. Men hun gjorde det fordi han ikke skulle glemmes. Og egentlig var han vel sikker på at hun kom til å gjøre det.
Lang dags ferd mot natt ga ham hans fjerde Pulitzerpris og en evig plass i litteraturhistorien.
Han forlot verden, ødelagt av et liv med alkohol og sykdom. Kort tid før han døde, reiste han seg med besvær opp på albuene og hvisket: «Født i et fordømt hotellrom og nå dør jeg i et hotellrom».
Han hadde levd i et helvete. Selv ville han sagt at det var verdt det.
(Harriet Eide er tidligere kulturjournalist i Dagbladet. Teksten er en revidert og utvidet versjon av programtekst skrevet for Riksteatrets program for Lang dags ferd mot natt, 2014.)
Kilder: Louis Sheaffers biografier O’Neill Son and Playwright (1968) og O’Neill Son and Artist (1973). A documentary film Eugene O’Neill, directed by Ric Burns (American Experience).
Grupperabatt: Gis ved kjøp av minimum 10 billetter. Vi sender deg billettene kostnadsfritt hvis dette avtales ved bestilling.
Rabatt for pensjonister, trygdede og vernepliktige.
Ca. 50% rabatt for barn t.o.m. 16 år/ studenter/ skoleelever i videregående skole. Gjelder oppsetninger på Hovedscenen og Centralteatret (NB! gjelder ikke gjestespill).
OBOS-rabatt (gjelder ikke oppsetninger i Trikkestallen).
Opplys om rabatt-type ved billettbestilling.
