En svartkledd provokatør
Rocka frisyre, en lang lugg som falt ned over øynene, mørke briller, cowboystøvler, kledd i svarte skinnklær: Werner Schwab iscenesatte seg selv og kultiverte sitt image som en svartkledd provokatør som braste inn på østerrikske teaterscener. Det mest ikoniske bilde av ham ble tatt i 1992. Fotografen Joseph Gallus Rittenberg portretterte ham iført ei lang svart kappe hvor den nederste kanten står i flammer. To år senere hadde Schwab, som brant sitt lys i begge ender, drukket seg til døde, 36 år gammel.
Bunnfall
Schwab ble født i Graz i 1958 og vokste opp i svært beskjedne kår. Han begynte å utdanne seg til billedhogger på kunstakademiet i Wien, men da han nektet å besvare en eksamensoppgave, måtte han avbryte studiet. Etter noen år med ulike jobber begynte han å skrive. Gjennombruddet ble stykket Folkeutrydning, eller leveren min er meningsløs (1991, norsk oversettelse i 1996), som ble oppført på en rekke teatre. Samme år kom stykket ut i bokform sammen med andre tekster, blant annet Presidentinnene, under hovedoverskriften Fäkaliendramen: «Avføringsstykker» eller «Bunnfall». Presidentinnene er Schwabs mest spilte stykke.
Presidentinnene ble uroppført på et eksperimentelt teater i Wien i 1990 – etter at det hadde blitt avvist av Burgtheater, Østerrikes nasjonalteater, som karakteriserte stykket som «obskønt, skrevet i en håpløs bayersk dialekt og uoppførbart». Det hører med til historien at Burgtheater få år senere, i 1994, likevel satte opp stykket. Den gangen reagerte riktignok deler av publikum med buing og forlot salen, men forestillingen bidro til å etablere Schwab som teaterforfatter. Da teatret i 2015 satte stykket opp igjen, hadde Schwab for lengst status som en moderne klassiker. Regissøren David Bösch karakteriserte Schwab som «en genial dikter som så ned i den menneskelige avgrunnen og gjenskapte denne i et fortettet dramatisk språk».
Suksessdramatiker
I 1992 ble Schwab utpekt som årets dramatiker av det teatertidsskriftet Theater heute og hedret med Mühlheimer Dramatikerpreis, den mest prestisjetunge teaterprisen i Tyskland. Som forfatter var han altså på høydepunktet av sin karriere da han døde, både produktiv og ettertraktet. Etter gjennombruddet i 1991 etablerte han seg raskt som en nyskapende teaterforfatter, først i det tyskspråklige området, men i løpet av kort tid også internasjonalt.
Schwabisk
Schwabs varemerke er hans radikale språkbruk. Dialogene er alt annet enn korte og knappe ordvekslinger. Schwab skaper ordtirader, språkkaskader. Her er ikke et eneste ord tilfeldig, det dreier seg om et nøye komponert rytmisk kunstspråk hvor hver enkelt stavelse teller. Når man skal framføre en Schwab-tekst, er det som om man har «en pose skruer i munnen», sa en skuespiller ved Schauspielhaus i Hamburg da teatret i 2018 spilte Presidentinnene. Hver setning krever full artikulatorisk oppmerksomhet, her fins ingen tilfeldige fyllord. Samtidig gjør han små endringer på faste formuleringer og utrykk, som dermed blir feil i forhold til korrekt ordbruk, men dermed også tvetydige. Og han lager en rekke nye ord. Så fins det da også et begrep for hans språklige uttrykk: „Schawbisch“, på norsk „schwabisk“.
Schwabs scenespråk er fullt av humoristiske ordspill, som balanserer mellom det ufrivillig komiske og det grove, som for eksempel når Mariedl snakker om hvordan hun rengjør tette toaletter uten gummihansker og bruker uttrykk som gir assosiasjoner til en prostituert som tilbyr sex uten kondom. Det flertydige og ofte seksualiserte språket gir Schwabs teaterstykker en grotesk og komisk klangbunn, som ofte danner en overraskende kontrast til det slitne og mørke miljøet som framstilles. Dette er med på å gjøre hans dramatikk så effektfull på scenen og åpner for en rekke interpretasjonsmuligheter for regissør og skuespillere.
Det er ikke vi som har kontroll over språket, men språket som har kontroll over oss, mente Schwab. Og det er gjenkjennelig i Presidentinnene hvor de tre kvinnefigurene lever seg mer og mer inn i en drømmeverden uten noen som helst rot i virkeligheten, men som gir seg uttrykk i lange ordtirader som spinner videre og videre og antar helt groteske dimensjoner. Denne ønskedrømmen blir til slutt så altoverskyggende for dem at de er villige til å gå til det ytterste for å stoppe de andre fra å ødelegge fantasiverdenen de skaper.
Skrot og sekreter i kjelleren
Personene i Schwabs dramatikk framstår ofte som sjablonger, stiliserte figurer, som ikke innbyr til identifikasjon. Noe veldefinert plot som fører personene fram mot for eksempel en modningsprosess i handlingen er sjelden vare. Handlingen utvikler seg verbalt, i det språklige møtet mellom de enkelte personene, som gjerne blir mer og mer aggressive mot hverandre før handlingen til slutt slår over i fysisk vold.
Schwabs stykker utspiller seg ofte i skyggene, i slitne kjellerleiligheter, der nede hvor samfunnets bunnfall samles. Dermed har forfatterskapet en viss sosialkritisk dimensjon, men uten at løsninger eller alternative samfunnsmodeller propageres. Miljøet som framstilles, visualiseres gjerne gjennom rekvisitter som skrot og avfall, menneskelige sekreter eller andre frastøtende substanser; skuespillerne ender ofte opp med kroppen og klærne fulle av skitt.
En østerriksk dramatiker med utestemme
Schwab røsket kraftig opp i østerriksk teater, og han skremte en god del av teatrets abonnementkunder på gangen. Men samtidig – og det er det som er grunnen til at han i dag er en moderne klassiker – skrev han seg, riktignok med kraftig utestemme, inn i en lang østerriksk litterær tradisjon. Hans eksperimentelle språkføring er inspirert av den avantgardistiske Grazer-gruppen (en progressiv forfattergruppe med base i Graz) som blant annet Peter Handke og Elfriede Jelinek i perioder var tilknyttet. Trangen til å provosere og til dels skjelle ut sitt publikum er Schwab heller ikke alene om, både Thomas Bernhard, Peter Handke og Elfriede Jelinek er blant de østerrikske dramatikerne som har perfeksjonert denne kunsten. Og i tillegg knytter han an til den folkelige teatertradisjonen som vokste fram i Østerrike på 1800-tallet, som inspirerte blant andre Ödön von Horvath på 1930-tallet, og som samtidsdramatikere som for eksempel Peter Turrini og Felix Mitterer videreutvikler. Utstrakt bruk av rekvisitter som skrot, avfall og skitt er elementer som er inspirert av østerrikske performance- og happeningmiljøer på 1960- og 1970-tallet. Schwab utviklet dermed ikke sin kunst i et kulturelt vakuum, men lyktes i å skape sin svært gjenkjennelige egen stemme og eget kunstuttrykk samtidig som han i høy grad bidro til å fornye østerriksk samtidskunst.
En svartkledd provokatør
Rocka frisyre, en lang lugg som falt ned over øynene, mørke briller, cowboystøvler, kledd i svarte skinnklær: Werner Schwab iscenesatte seg selv og kultiverte sitt image som en svartkledd provokatør som braste inn på østerrikske teaterscener. Det mest ikoniske bilde av ham ble tatt i 1992. Fotografen Joseph Gallus Rittenberg portretterte ham iført ei lang svart kappe hvor den nederste kanten står i flammer. To år senere hadde Schwab, som brant sitt lys i begge ender, drukket seg til døde, 36 år gammel.
Bunnfall
Schwab ble født i Graz i 1958 og vokste opp i svært beskjedne kår. Han begynte å utdanne seg til billedhogger på kunstakademiet i Wien, men da han nektet å besvare en eksamensoppgave, måtte han avbryte studiet. Etter noen år med ulike jobber begynte han å skrive. Gjennombruddet ble stykket Folkeutrydning, eller leveren min er meningsløs (1991, norsk oversettelse i 1996), som ble oppført på en rekke teatre. Samme år kom stykket ut i bokform sammen med andre tekster, blant annet Presidentinnene, under hovedoverskriften Fäkaliendramen: «Avføringsstykker» eller «Bunnfall». Presidentinnene er Schwabs mest spilte stykke.
Presidentinnene ble uroppført på et eksperimentelt teater i Wien i 1990 – etter at det hadde blitt avvist av Burgtheater, Østerrikes nasjonalteater, som karakteriserte stykket som «obskønt, skrevet i en håpløs bayersk dialekt og uoppførbart». Det hører med til historien at Burgtheater få år senere, i 1994, likevel satte opp stykket. Den gangen reagerte riktignok deler av publikum med buing og forlot salen, men forestillingen bidro til å etablere Schwab som teaterforfatter. Da teatret i 2015 satte stykket opp igjen, hadde Schwab for lengst status som en moderne klassiker. Regissøren David Bösch karakteriserte Schwab som «en genial dikter som så ned i den menneskelige avgrunnen og gjenskapte denne i et fortettet dramatisk språk».
Suksessdramatiker
I 1992 ble Schwab utpekt som årets dramatiker av det teatertidsskriftet Theater heute og hedret med Mühlheimer Dramatikerpreis, den mest prestisjetunge teaterprisen i Tyskland. Som forfatter var han altså på høydepunktet av sin karriere da han døde, både produktiv og ettertraktet. Etter gjennombruddet i 1991 etablerte han seg raskt som en nyskapende teaterforfatter, først i det tyskspråklige området, men i løpet av kort tid også internasjonalt.
Schwabisk
Schwabs varemerke er hans radikale språkbruk. Dialogene er alt annet enn korte og knappe ordvekslinger. Schwab skaper ordtirader, språkkaskader. Her er ikke et eneste ord tilfeldig, det dreier seg om et nøye komponert rytmisk kunstspråk hvor hver enkelt stavelse teller. Når man skal framføre en Schwab-tekst, er det som om man har «en pose skruer i munnen», sa en skuespiller ved Schauspielhaus i Hamburg da teatret i 2018 spilte Presidentinnene. Hver setning krever full artikulatorisk oppmerksomhet, her fins ingen tilfeldige fyllord. Samtidig gjør han små endringer på faste formuleringer og utrykk, som dermed blir feil i forhold til korrekt ordbruk, men dermed også tvetydige. Og han lager en rekke nye ord. Så fins det da også et begrep for hans språklige uttrykk: „Schawbisch“, på norsk „schwabisk“.
Schwabs scenespråk er fullt av humoristiske ordspill, som balanserer mellom det ufrivillig komiske og det grove, som for eksempel når Mariedl snakker om hvordan hun rengjør tette toaletter uten gummihansker og bruker uttrykk som gir assosiasjoner til en prostituert som tilbyr sex uten kondom. Det flertydige og ofte seksualiserte språket gir Schwabs teaterstykker en grotesk og komisk klangbunn, som ofte danner en overraskende kontrast til det slitne og mørke miljøet som framstilles. Dette er med på å gjøre hans dramatikk så effektfull på scenen og åpner for en rekke interpretasjonsmuligheter for regissør og skuespillere.
Det er ikke vi som har kontroll over språket, men språket som har kontroll over oss, mente Schwab. Og det er gjenkjennelig i Presidentinnene hvor de tre kvinnefigurene lever seg mer og mer inn i en drømmeverden uten noen som helst rot i virkeligheten, men som gir seg uttrykk i lange ordtirader som spinner videre og videre og antar helt groteske dimensjoner. Denne ønskedrømmen blir til slutt så altoverskyggende for dem at de er villige til å gå til det ytterste for å stoppe de andre fra å ødelegge fantasiverdenen de skaper.
Skrot og sekreter i kjelleren
Personene i Schwabs dramatikk framstår ofte som sjablonger, stiliserte figurer, som ikke innbyr til identifikasjon. Noe veldefinert plot som fører personene fram mot for eksempel en modningsprosess i handlingen er sjelden vare. Handlingen utvikler seg verbalt, i det språklige møtet mellom de enkelte personene, som gjerne blir mer og mer aggressive mot hverandre før handlingen til slutt slår over i fysisk vold.
Schwabs stykker utspiller seg ofte i skyggene, i slitne kjellerleiligheter, der nede hvor samfunnets bunnfall samles. Dermed har forfatterskapet en viss sosialkritisk dimensjon, men uten at løsninger eller alternative samfunnsmodeller propageres. Miljøet som framstilles, visualiseres gjerne gjennom rekvisitter som skrot og avfall, menneskelige sekreter eller andre frastøtende substanser; skuespillerne ender ofte opp med kroppen og klærne fulle av skitt.
En østerriksk dramatiker med utestemme
Schwab røsket kraftig opp i østerriksk teater, og han skremte en god del av teatrets abonnementkunder på gangen. Men samtidig – og det er det som er grunnen til at han i dag er en moderne klassiker – skrev han seg, riktignok med kraftig utestemme, inn i en lang østerriksk litterær tradisjon. Hans eksperimentelle språkføring er inspirert av den avantgardistiske Grazer-gruppen (en progressiv forfattergruppe med base i Graz) som blant annet Peter Handke og Elfriede Jelinek i perioder var tilknyttet. Trangen til å provosere og til dels skjelle ut sitt publikum er Schwab heller ikke alene om, både Thomas Bernhard, Peter Handke og Elfriede Jelinek er blant de østerrikske dramatikerne som har perfeksjonert denne kunsten. Og i tillegg knytter han an til den folkelige teatertradisjonen som vokste fram i Østerrike på 1800-tallet, som inspirerte blant andre Ödön von Horvath på 1930-tallet, og som samtidsdramatikere som for eksempel Peter Turrini og Felix Mitterer videreutvikler. Utstrakt bruk av rekvisitter som skrot, avfall og skitt er elementer som er inspirert av østerrikske performance- og happeningmiljøer på 1960- og 1970-tallet. Schwab utviklet dermed ikke sin kunst i et kulturelt vakuum, men lyktes i å skape sin svært gjenkjennelige egen stemme og eget kunstuttrykk samtidig som han i høy grad bidro til å fornye østerriksk samtidskunst.
Grupperabatt: Gis ved kjøp av minimum 10 billetter. Vi sender deg billettene kostnadsfritt hvis dette avtales ved bestilling.
Rabatt for pensjonister, trygdede og vernepliktige.
Ca. 50% rabatt for barn t.o.m. 16 år/ studenter/ skoleelever i videregående skole. Gjelder oppsetninger på Hovedscenen og Centralteatret (NB! gjelder ikke gjestespill).
OBOS-rabatt (gjelder ikke oppsetninger i Trikkestallen).
Opplys om rabatt-type ved billettbestilling.
