Oslo Nye - Hele byens teater

Kjøp billetter
Kjøp billetter

Undervisningsmateriale fra tove ilsås



HAMLET, prins av Danmark
CLAUDIUS, Danmarks konge, Hamlets onkel
GERTRUDE, Danmarks dronning, Hamlets mor
GJENFERDET av Hamlets far, Danmarks avdøde konge
POLONIUS, hoffmarskalk
LAERTES, hans sønn
OFELIA, hans datter
HORATIO, Hamlets venn og medstudent
ROSENCRANTZ, Hamlets barndomsvenn
GUILDENSTERN, Hamlets barndomsvenn
OSRIC, hoffmann
BARNARDO, offiser
MARCELLUS, offiser
, norsk prins
, tilhengere av Laertes

FØRSTE SKUESPILLER, som leder truppen og spiller kongen
ANDRE SKUESPILLER, som spiller dronningen
TREDJE SKUESPILLER, som spiller Lucianus, kongens nevø
FJERDE SKUESPILLER, som framfører prologen til “Gonzagos mord”

av William Shakespeare
Bearbeidet av Carl Jørgen Kiønig og Cecilie G. Lundsholt

Oversatt av Øyvind Berg

Hamlet: Aksel Hennie
Claudius: Kyrre Haugen Sydness
Gertrude: Ingjerd Egeberg
Polonius: Anders Hatlo
Ofelia: Line Heie Hallem
Laertes: Bartek Kaminski
Hamlets far/ skuespiller/ dukkespiller: Hans Rønningen
Rosenkrantz mfl.: Cecilie Enersen
Gyldenstern/ Osric mfl.: Henrik Horge
Horatio: Kyrre Hellum
Graver mfl.: Gard Øyen
Graver/ skuespiller/ dukkespiller mfl.: Stein Kiran
Fortinbras/ Marcellus mfl.: Daniel Karlsson
Bernardo mfl.: Mats Eldøen
Diverse roller: Israel Corral, Kee Damslora og Gjermund Løkhaug.

Regi: Carl Jørgen Kiønig
Scenografi: Arne Nøst
Kostymer: Milja Salovaara
Musikk: Åsmund Feidje
Masker: Julie A. Clark
Lysdesign: Morten Reinan
Regiassistent: Cecilie G. Lundsholt
Scenekamp: Jon Tengs.

Inspisient: Vilde Ø. Bentsen
Sufflør: Birgitta Bjørnstad

Premiere Oslo Nye Centralteatret 15. september 2006.

Teacher-in-role as "Polonius" – students-in-role as Rosenkrantz and Guildenstern – as exposition
An example of use of role as a way of entering the universe of the play

This is what you might want to tell your students before you leave the classroom and re-enter it in role as Polonius:

In a second or two you will meet a middle aged person, Polonius, principal secretary of state to the King of Denmark, King Claudius. I shall be Polonius, and I shall enter the ante-chamber of the reception room, where all of you will imagine that you are Rosenkrantz and Guildenstern, two close friends of prince Hamlet from boyhood. You are waiting to meet the King, and instead in comes Polonius.
 You have just arrived at Elsinore castle after a long journey. Some days ago you received a friendly letter from King Claudius and Queen Gertrude, inviting you to come to Elsinore for a visit, all expenses paid. Apparently the royal couple, that is your friend Hamlet’s mother and her new husband, Hamlet’s uncle, seemed worried about Hamlet’s desperate and anguished mood. They wished R & G to come and visit and to find out what is on Hamlet’s mind, and to report to them. They seemed extremely concerned in their letter.

(Here you – the teacher – may wish to hand out enough ‘copies’ of the handwritten royal ‘letter’ – to create authenticity! In pairs the students can study the letter while you go outside and prepare yourself for being Polonius.

Good morning, to you, young gentlemen!
I do hope you’ve had a pleasant journey, and it’s my privilege on behalf of the King and Queen to wish you welcome to Denmark.  Allow me to introduce myself:  My name is Polonius, and I am the King’s humble servant, and Principal Secretary of State.  – And I myself am indeed happy to see you here at Elsinore Castle! 

As I’m sure you understood from the King’s letter to you, the Queen is worried about her son, young prince Hamlet, and is hoping that your visit can help him out of his grief and his melancolic state of mind.  – To make a long story short and to not be beating around the bush, let me impart to you the intention of the royal invitation to spend some time at the royal castle of Elsinore. – King Claudius and Queen Gertrude have summoned you to their court to beg of you a great favour. As you are good friends of young prince Hamlet and used to be his playmates in your childhood, they believe that he will be willing to share with you more willingly than he will with his mother – not to say with his uncle – the reasons for his grief and inactivity.  He has spoken warmly of you as his bosom friends. They ask you, therefore, to approach prince Hamlet with the careless joy of young friendship – and try to avert his thoughts from whatever trouble is on his mind. Talk to him, probe him – and find out what his problem and worry is!  They feel that he will open his heart to you, and share his innermost secrets with you.  – To get to the bottom of things, amuse him, think of some diversion that you young men can enjoy together – be it within the limits of decency! – and distract him from whatever it is that has caused this sadness and brooding in him. – Yes? Good! This is the favour the royal couple ask from you. No more and no less! And since you’ve agreed to come all the way to Denmark, I trust you will meet this wish from the King and Queen with due respect and willingness to serve.

Before I leave you to get settled in your rooms, do you have any questions? Anything else you’d like to know – about this place, about the amusements the castle might offer, about the state of affairs in Denmark, about Hamlet, – about me? Although I am in a little bit of a hurry as I’m seeing my son off to France in a few moments, I shall only be too glad to take a few moments to impart to you any information you are in need of before you will meet the King and Queen and prince Hamlet himself later on.  Yes? No? No questions?  Ah – you’ve been to Denmark before, I trust – you know our country?  Then, of course, you know about the recent death and funeral of our former King, King Hamlet? No? – Oh, so sad – a dreadful business – bless his soul!  King Hamlet died only two months ago – during his afternoon sleep. He was taking a nap in his orchard, when a serpent – a snake, you know – stung him. – He received a funeral well fit for a King, and the whole country mourned his much too early departure from this earth. – His brother, Claudius, married his widow, Queen Gertrude, and became King – their marriage was announced and celebrated soon after. – The Queen, I’m glad to say, seems to have found some comfort in her new marriage – although she loved her former husband fondly.

I have myself suffered the pangs of death – I am a widower. My wife, bless her soul, left me when our two children were quite young. My fine boy Laertes – who is about to return to France after his visit home to take part in the King Claudius’ crowning – and my sweet, innocent daughter, Ophelia, a young maid of great beauty, if I may say so. – I can see a twinkle in your eye, young man, at my mentioning a beautiful daughter; and if you like, I will introduce you to her – in all decency, of course – at tonight’s banquet. – Yes? – However, I have been told that Ophelia of late has given private time to prince Hamlet…  I don’t know if this be true, I shall have to talk to her about it…  Apparently, she’s been most free and bounteous with him.  Hm.  I wonder what is between them…  I do not like it. I do not want her to meet him or talk to him.  – For young lord Hamlet may speak promises, I’m sure – he is but a young man, with his blood burning. I do not want my daughter to think that she is the true object of his affections, because he surely will look higher for a wife. And I don’t want her to be hurt, you know. I should stop this before she involves herself too deeply.

Well – if there are no more questions, I shall most humbly take my leave of you. Enjoy your stay at Elsinore! – And don’t forget to talk to Hamlet; but be careful to use your discretion, and to not let him know that you are reporting to the King – right? Then – at your leisure you will impart to the King and Queen the reasons for his melancholic behaviour, and what kind of plans he has, will you not? Good!

I shall see you both at dinner tonight, then – and, oh yes, I’ve heard rumours that a company of players have come our way – splendid! Then we will see a play together. Do you like comedy? I myself love the theatre; in fact I took part in plays when I was a student at the university – I played Caesar, you know – I was killed in front of the Capitol – Brutus killed me – a wonderful part! I loved being stabbed – ! Really, I must go – to see my son off to France. No more questions? Well, it was indeed a joy to get to know you, young gentlemen – and it shall be my pleasure to introduce you to my daughter Ophelia tonight! Good day to you both!

Answers to possible questions (FAQs – ‘frequently asked questions’) – How to make this improvised roleplay into an ethical dilemma

Polonius is ‘a prattling, old fool’ according to the play. However, you might like to make him slightly more clever and dangerous – that’s up to you.
To remind you here are some facts from the play that students might ask about. And if they do not ask them, you can still ‘answer’ them, as rhetorical questions:

Why was the King’s brother and not his son Hamlet made king after King Hamlet’s accidental death?  (I can see you wanting to ask me why the Council did not give the crown to prince Hamlet, the dead King’s only son, and instead gave it to the King’s brother – am I right?)

Well – as you know Denmark was at war (with Norway), and the country needed a strong military leader, a military strategist. Prince Hamlet as you may be aware of, is far from being a soldier, not even a diplomat; he is more of a scholar, wouldn’t you agree? – and he is a young man – of your age – with no experience from the battlegrounds. And then of course it was very convenient, was it not, to at the same time provide the widow queen with a new husband! Hamlet may have been disappointed at not having been chosen by the Council to follow his father as King – at least that is what – I think – King Claudius may suspect. And he also believes – I think – that prince Hamlet (Polonius here may perhaps be looking around to see if any other person is around and listening to what he is revealing) is planning  – a coup (in a whisper?). Personally, I think Prince Hamlet most of all wishes to go back to his alma mater, the university in Wittenberg, you know, and continue his philosophical studies. King Claudius, it seems, is – maybe – afraid that he will plan a coup d’etat from abroad – and therefore wishes him to stay here, so he can keep an eye on him. You understand, don’t you, why the King wants you, Hamlet’s friends,  to – well, let’s not beat around the bush – he orders you to spy on Hamlet, and to give him reports of anything suspicious – am I clear? Good! You will be very generously paid for your services!

What is the advice you will give your son Laertes:

Give every man thine ear, but few thy voice!

Take each man’s censure, but reserve thy judgment.

Neither a borrower, nor a lender be;
for loan oft loses both itself and friend,
and borrowing dulls the edge of husbandry.

This above all:  – to thine own self be true,
And it must follow, as the night the day,
Thou canst not then be false to any man.

Det er ikke usannsynlig at noen av eleven vil nekte å adlyde; “Skulle vi svike vår venn Hamlet for noen lusne kongelige grunker?!” Jeg har opplevd at diskusjonen i rolle så vel som klassesamtalen etterpå kan komme til å dreie seg om vennskap/svik og om hva enkelte er villig til å gjøre for penger. Det er fantastisk når det skjer – en skikkelig autentisk krangel oppstår. Og da er det om å gjøre for læreren i rolle å ikke gjøre det enkelt for dem – ! La dem få høre hvilke konsekvenser det vil kunne få om de ikke adlyder Kong Claudius’ ønsker: – arrest, fengsel, død – ?
Eks. på TEKST til KORARBEID (gruåppearbeid) og ELEVENE SOM OVERSETTERE (pararbeid)
A. Shakespeares originaltekst
B. Norsk oversettelse ved Eyvind Berg

To be, or not to be; that is the question:
Whether ‘tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And, by opposing, end them. To die, to sleep –
No more, and by a sleep to say we end
The heartache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to – ‘tis a consummation
Devoutly to be wished. To die, to sleep,
To sleep, perchance to dream. Ay, there’s the rub,
For in that sleep of death what dreams may come
when we have shuffled off this mortal coil
must give us pause. There’s the respect
that makes calamity of so long life,
For who would bear the whips and scorns of time,
Th’oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of disprized love, the law’s delay,
The insolence of office, and the spurns
That patient merit of th’unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? Who would these fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscovered country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will,
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all,
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of though,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action. 


Å være eller ikke være – det
er spørsmålet: Om det er edlere
å tåle bister skjebnes kast og piler,
enn å bevæpne seg mot hav av sorger,
så motstand ender dem: Å dø, å sove –
Nei, intet mer; og  si at søvnen ender
all hjertesorg og alle rystelser
som kroppen arver? Det er et endelikt
vel verdt å ønske seg.  Å dø, å sove.
Å sove, kanskje drømme. Det er bøygen;
for hvilke drømmer avler dødens søvn,
som når vi til sist går ut av tiden,
gjør at vi nøler. Det er vurderingen
som gir elendigheten et så langt liv.
For hvem kan tåle verdens pryl og spott,
tyranners makt og stolte menns frekkhet,
en kjærlighet som hånes, rettslig sommel,
betente embedsmenn og alle spark
som avskum langer ut mot den som tier,
når han for egen hånd kan gjøre opp for
seg med en dolk? For hvem vil bære byrden,
å slave livet ut i slit og strev,
hvis ikke angst for noe etter døden,
et ukjent land som ingen reisende
kan vende hjem fra, lamslår viljen vår,
og gjør sånn at vi velger dagens nød
og ikke flykter til det ukjente.
Så selvinnsikten gjør oss alle feige;
og dermed vil en fast og klar beslutning
lett dekkes til av tankens bleke skinn,
og virksomheter med stor kraft og mening
vil bøye av og miste kravet på
å kalles handling. (…)


Lærer klipper opp monologen i passende korte avsnitt og fordeler dem blant elevene, som jobber i par (A og B); A får den norske oversettelsen til Eyvind Berg, og B får utdraget fra Shakespeares originalversjon. Begge skal skrive om til dagligspråk av i dag og oversette til henholdsvis engelsk og norsk. Deretter går de sammen og sammenligner.
 Andre utdrag som kan egne seg for elevenes arbeid som ’oversettere’, er f.eks. Ofelias beretning til Polonius om da Hamlet besøkte henne i hennes private rom, eller dronning Gjertruds beretning om hvordan Ofelia druknet. De samme kan være poetiske utgangspunkt for Korarbeid; det kan for så vidt utdrag fra hvilke som helst av utdragene bak i heftet. La gjerne elevene lage gruppedikt og gjøre korarbeid på engelsk!

’Chorus work’ can generate a real feeling of ownership on the part of the students vis-a-vis a particular text.
You may want to try chorus work principles on the soliloquy above – or use some other text, e.g. the Queens account of how Ophelia dies by drowning, or Hamlet’s comparison between his father, the murdered king, and his uncle, the present ‘usurper’, as you find it in the scene with his mother, Queen Gertrude.

 The students work in groups of 3-7.

 They read through the soliloquy or scene together, and each one selects one or two words, expressions, sentences, questions – that (s)he likes (or dislikes…).

 The group collaborate to edit their chosen lines – perhaps supplemented by ‘echoes’ from other parts of the play – into a ‘new’ text / poem.

 The rehearse a reading / acting out of it…

 …and present their poem, with a title, to the rest of the class.

They may wish to experiment with voice and a simple choreography, trying out different modes of speech and movement/blocking:

o Solo voices – whole chorus together
o Boys’ voices – girls’ voices
o Volume (from whisper to loud shouting)
o Tempo (slow (motion and speech) – very fast, staccato)
o Repetitions
o Echoes
o Singing
o Movement only by chorus – 1 or 2 ‘narrators’
o Etc.
Om bruk av rollespill i litteraturundervisningen
Noen scenarier til bruk i utforskingen av relasjoner og dilemmaer i Hamlet

Det finnes mange metoder vi kan ta i bruk om vi sammen med elevene vil utforske aktuelle etiske problemstillinger i skjønnlitteraturen. Litteraturanalyse, samfunnsanalyse (bruk av media og aviser) og medvirkning i skolens organisasjoner er alle anvendbare metoder. Her vil jeg gi en kort innføring i bruk av rollespill – som én undervisningsmetode, én måte å utforske et stoff eller problem på.
 Uansett hvilke metoder man bruker, bør elevene få trening i konsekvenstenkning. Bruk av rollespill gjør etikkundervisningen praktisk og konkret. Lån gjerne rammen fra ditt rollespillsscenario fra f.eks. skjønnlitteraturen. Å ’stjæle’ fra skjønnlitteraturen – og særlig fra klassikerne – , er helt ’gratis’! Kunstnerne har allerede ”destillert virkeligheten”, og skapt sjablonger som er gode fordi de er universelle og har et klart og skarpt fokus.
 Strukturerte og improviserte rollespill bringer inn de emosjonelle sidene av elevens personlighet ved at de inviteres til å leve seg inn i og gi uttrykk for andre situasjoner eller andre menneskers forutsetninger og motiver. Rollespill byr på en uforpliktende spillsituasjon – uforpliktende i den forstand at den er tidsavgrenset, og fordi man ikke må gjennomleve konsekvensene, og – selv om man forhåpentlig får øye på dem. Aktørene får utforske følelser og synspunkter de ikke må stå personlig ansvarlig for, men som de får ’lukte på’ og prøve ut mulige konsekvenser av. Fordi dette er en utfordring både til intellektet og til fantasi og følelser, virker det engasjerende og spennende. Som elevene sier: ”Jeg får brukt hele meg!”

Hva er rollespill?
La meg presisere hva jeg legger i begrepet ’rollespill’, fordi betegnelsen i dag brukes om ulike metoder og arbeidsmåter. Rollespill er ikke teater; det er heller ikke terapi. Men det er en metode eller læringsstrategi, som faktisk må læres. Metoden har sine forutsetninger og en målrettet hensikt; og den har sine formelle rutiner. Som lærer bruker du ikke rollespill som en variasjon i seg selv, bare ’for å ha det gøy’ (selv om det kan bli både spennende og interessant), men fordi du mener å nå et presist faglig mål, som kanskje ikke nås like effektivt og av like mange av elevene ved andre undervisningsmetoder.

Et rollespill brukt i klasserommet er alltid en improvisasjon.

Det vil si at det foreligger ikke noe manuskript for dialog, som eventuelt skal læres utenat. Dialogen oppstår spontant, dvs. aktørene ”finner på i farta”.

Dette er ikke så vanskelig som det kan høres ut til, for det foregår innenfor en avtalt ramme. Rammen spikres sammen av tre ’planker’: Hvem – Hva – Hvor.

Det innebærer at spillgruppen må kjenne (få informasjon om, eventuelt bli enige om) visse felles forutsetninger:

 hvem de selv er
 hvor handlingen foregår
 hvorfor situasjonen i spillet har oppstått.

Dette nedfeller seg i et scenario, et handlingsskjelett, som kort skisserer – ikke hva som skal skje, men hva som har skjedd – , dvs. de hendelser og konflikter som har ført frem til nå-situasjonen, de sosiale og individuelle motiver for handlingen.

Denne faktiske rammen formidles til alle aktørene – gjerne muntlig og i plenum…

…mens de individuelle forutsetningene blir presentert for deltakerne i rollekort (instrukskort), som er hemmelige (holdes tett til brystet, skal ikke leses av andre).

Rollekortene utformes av læreren/spilleder og skrives direkte til rollefiguren, altså i 2. person. (Eks.: ”Du er dronning Gjertrud, gift for annen gang, med kong Claudius. Du sitter i ditt budoar og venter på din ’nye’ mann…”)

Konflikten, som skal drive handlingen, ligger bokstavelig talt ’skjult i kortene’; du legger inn motsetninger i rollenes forutsetninger, motiver og holdninger til problemet (temaet), som aktørene først blir klar over etter hvert som de agerer og reagerer på hverandres roller, i samspill.

Rollespillet skiller seg altså fra f.eks. en dramatisering ved at det ikke er nedskrevet og ikke blir framført for et publikum. Rollespillet er ikke et resultat som skal demonstrere noe, men er en fiktiv ramme for en felles utforsking av noe (Hvordan ville det være hvis …?)
 Et rollespill er en rekonstruksjon av virkeligheten. Rollespill brukt i en pedagogisk sammenheng må bygge på en virkelighet som deltakerne kjenner seg igjen i. Før læreren etablerer et spill, må hun derfor tenke i gjennom hvilke livserfaringer deltakerne har. Noe må være kjent for at utforskingen av noe annet og nytt skal kunne finne sted.
 Samtidig er rollespillet en fiksjon, en late-som-om situasjon der deltakerne går inn i roller som andre enn seg selv. F.eks. kan rollespillet være en analogi til virkeligheten, dvs. strukturerte situasjoner som finner sted i en annen atmosfære eller en annen tid enn vår egen her-og-nå situasjon. Det innebærer at vi henlegger en akutt problematikk til fortiden, framtiden eller til et annet sted, m.a.o. skaper en distanse til her-og-nå situasjonen for lettere å belyse og klargjøre den. Vi setter altså en spesiell situasjon eller et valg så å si under lupen, skreller vekk alt uvesentlig, forstørrer undersøkelsesobjektet, og ser på det fra ulike synsvinkler.
 Oppgaven for elevene er at de så langt de evner, skal leve seg inn i en annens forutsetninger og forsvare disse i samtale med sine medelever – som også representerer en annen – om et bestemt tema eller problem.
 Rollespillet foregår nesten alltid rundt et bord; det er ofte en samtalesituasjon. Av den grunn krever det ikke fysisk spill. (Men selvsagt formidler vi i større eller mindre grad rollens holdninger gjennom kroppsspråket. Slike signaler kan bli bevisstgjort, om man i refleksjonsfasen vil bruke tid på det. Det vil være aktuelt om vi bruker rollespill til å utforske kommunikasjon mer generelt – men det er en annen artikkel!)
 Et rollespill er altså et verktøy, en mental artefakt, et forstørrelsesglass, som gjør det mulig å få øye på forutsetningene for følelser og atferd, og som også gir muligheten for å prøve ut måter å være på, handlingsstrategier, og finne ut noe om hvordan ulike valg innvirker på oss selv og på andre mennesker.

Jeg vil understreke prinsippet om at rollespillet ikke bør ha noe publikum (annet enn muligens en observatør). I praksis vil det si at rollespillet organiseres som et gruppearbeid der alle gruppene utfører spillet samtidig. Det viktigste arbeidet – i alle fall tidsmessig – foregår etter spillet, som kan være meget kort. Parspill (3 om man bruker observatør) og gruppespill (3-5 pluss eventuelt observatør) vil sjelden ta mer enn fra 2-3 til 15 min., men dette er selvsagt avhengig av elevenes nivå. Et plenumsspill – dvs. et spill der hele klassen og lærer deltar som aktører i samme spill – kan ta lenger tid, kanskje en hel skoletime. Rollespillet er altså en katalysator for følelser, holdninger, konflikter og meninger om en problemstilling.
Hva er hensikten med å bruke et rollespill?
Målet med å bruke rollespill bør etter min mening være å utforske virkeligheten. Man gjennomlever en tenkt situasjon – som kunne være virkelig – for å skaffe seg erfaringer og materiale til refleksjon. Disse erfaringene og diskusjonen omkring dem danner basis for ny innsikt. Deltakere i rollespill lærer seg til å lytte, til å tolke signaler og til å se en sak fra flere synsvinkler. Samtidig som vi er i rolle, betrakter vi oss selv utenfra så å si, og med en del av oss reflekterer vi over rollen og den nye situasjonen. Det er i spenningspunktet mellom å betrakte objektivt og å oppleve subjektivt at læring finner sted. Jeg har sett at det skaper respekt for andres syn og forståelse for kommunikasjon og atferd.

Læreren i Sokrates’ rolle
Etikkundervisning gjennom rollespill og analyse av slik erfaringsbasert innsikt, vil si å gjenopplive de sokratiske dialoger i klasserommet. Det innebærer praktiske øvelser i moralsk resonnering, empati, kommunikasjonskonflikter og avdekking av verdistandpunkter. Hensikten er å styrke hver enkelt elevs moralske integritet og utviking. Det skal bli en vane å tenke alvorlig og rasjonelt gjennom moral- og verdispørsmål. Og lærerens oppgave blir primært å sette elevene i problemløsnings-situasjoner, situasjoner som angår dem.
 Rollespillene bør følges opp med analyse og diskusjon av moralnormer generelt, blant annet spørsmålet om hvordan vi forklarer og begrunner moralnormer. Elevene bør få øvelse i å se hvilke normer som kan sies å være religiøst eller kulturelt betinget, og hvilke som kan sies å være universelle.
 Timer der etiske temaer drøftes – i et hvilket som helst fag – bør inneholde aktiviteter som er frigjørende; de bør skape verdiappetitt og sannhetsvilje. Elevenes problemfylte hverdag i og utenfor skolen kan danne utgangspunkt for diskusjonen og spillene. Går du som lærer inn i en slik åpen dialog, vil elevene ha bedre anledning til å fungere som samtalepartnere på like fot med læreren. Elevene må få trening i å få fram i dagen underliggende konflikter, og se at det nytter å bearbeide disse med tanke på forsoning og praktisk handling. Dette vil kunne gi dem en opplevelse av at skolen er en skole for og i livet, der det er legitimt å ta opp også personlige problemer. Gradvis vil de se at såkalte private problemer som regel er samfunnsmessige eller allmennmenneskelige. Dette er vanskelig å gjøre direkte og gjennom samtale om ’oss selv’; det er mindre ’farlig’ gjennom rollespill der vi kan sette på oss en ’maske’ og ’være en annen’.


Gjertrud, Hamlets mor, og hennes mann – som også er hennes avdøde manns bror – snakker sammen om hennes sønn Hamlet, som nettopp har iscenesatt et meget pinlig skuespill, der det antydes at den avdøde kong Hamlet (prins Hamlets far) skulle ha blitt myrdet av sin bror, og ikke omkom ved en ulykke, slik alle har trodd (nemlig at han ble forgiftet av et ormebitt mens han tok sin middagslur i hagen).

Eks. på rollekort vil bli delt ut på kurset.

Et såkalt parallellspill – parspill.

En far snakker alvorlig med sin datter og advarer henne mot å treffe en mann hun har vært mye sammen med i det siste. Han er engstelig for at ’kjæresten’ utnytter henne, og at hun vil bli skuffet og såret når han før eller senere gjør det slutt.


1 (Akt 1, scene1)
(Vaktskifte. Så kommer Horatio og Marcellus)

Vel møtt, Horatio. Marcellus – vel møtt.

Nå, viste dette noe seg i natt?

Nei, jeg har ikke sett det.

Horatio påstår det er innbilning,
han mener at det sjokket vi har fått
to netter, bare skyldes synsbedrag.
Og derfor har jeg bedt ham bli med oss
for hvis det skrømtet dukker opp igjen
vil han få syn for sagn, og snakke til det.

Pøh! Nei, det kommer ikke.

 (Gjenferdet kommer.)

Hold kjeft, det dukker opp igjen. Se der.

Det er den døde kongen opp av dage.
Det ligner kongen?

      Spør det ut, Horatio.

Hva er du som har stjålet natteroen,
som har den døde kongens utseende
Vær snill, og snakk til meg? For himmelens skyld – snakk!

Bli, svar meg. Jeg befaler, snakk.

 (Gjenferdet går.)

Hva nå, Horatio? Er det  innbilning?

Jeg må jo tro på noe jeg har sett
med mine egne øyne.

        Sant det ligner?

Som du er lik deg selv.
Hva dette skal bety, det vet jeg ikke.
Såvidt jeg kan forstå gir det et vink
om utbrudd som vil ryste landet vårt.

Men sitt nå ned, og si meg den som kan,
hva grunnen er til skjerpet nattevakt
og hvorfor blir kanoner støpt hver dag
mens våpen handles inn fra øst og vest,
Hva foregår, når beinhardt slit og kav
gjør dag og natt til ett og samme skift,
kan noen si meg det?

        Det kan jeg nok –
ihvertfall sier ryktet: gamlekongen,
han som vi nettopp så en hildring av,
ble utfordret, som all vet, til tvekamp
av Norges Fortinbras; Hamlet den Djerve
slo Fortinbras ihjel. I pakt med loven
mistet Fortinbras sitt land med livet
slik avtalen var kongene imellom.
Nå, unge Fortinbras,
har streifet rundt i Norges avkroker
og rasket sammen desperate menn
som i hans brød og sold har mage til
å utføre en åpenbar bedrift
 – som statsrådet vårt gjennomskuet tvert –
med unge Fortinbras og våpenmakt
å ta igjen det landet som hans far
rettmessig mistet. Dette, vil jeg tro,
er hovedgrunnen til å ruste opp,
og derfor står vi vakt, og derfor er
det røre og rabalder overalt.
 (Gjenferdet kommer.)
Se, der er det igjen! Jeg stopper det,
selv om det blir min død.

 (Gjenferdet rekker ut armene.)
       Stans, illusjon.
Hvis du er til og eier stemmens bruk,
snakk til meg.
Hvis det kan utføres en velgjerning
som lindrer skjebnen din og signer min,
snakk til meg.
Hvis du vet om en trussel mot ditt land,
som – hvis den røpes – kan bli forebygd,
snakk nå. Stå stille, snakk.

(Gjenferdet forsvinner.)




Og nå, Laertes, er det noe nytt?
Du hadde en anmodning – hva, Laertes?
Et rimelig spørsmål til den danske konge
blir aldri stilt forgjeves. Og når du,
Laertes, spør – er ønsket oppfylt alt.
Som hodet føles knyttet fast til hjertet,
og hånden står til tjeneste for munnen,
er Danmarks trone bundet til din far.
Hva vil du nå, Laertes?

             Høye konge,
jeg vil tilbake til det Frankrike
jeg gladelig forlot da jeg kom hit
for å ta del i kroningsfesten din.
Jeg må nok tilstå, når min plikt er fylt,
at alt jeg tenker på er Frankrike,
og nå ber jeg om lov til å få reise.

Og din far, hva sier han? Polonius?

Min herre, han fikk vridd den ut av meg,
han tryglet – etter mye om og men
bifaller og besegler jeg hans ønske.
Jeg ber deg om å gi ham reisepass.

Det er din tid, Laertes, grip dagen,
og bruk den som du finner det for godt.
Men nå min frende Hamlet, og min sønn –

En tanke mere frende, mindre sønn.

Er du ennå omgitt av tunge skyer?

Å nei, onkel, det er for mye sol.

Men snille Hamlet, kast nattfargen av,
hvil blikket ditt på kongen som en venn.
Gå ikke alltid rundt med senket blikk
og etterlys din edle far i støvet.
Det er en enkel sannhet – liv må dø,
og vår natur er evighetens frø.

Ja, det er enkelt, frue.

        Hvorfor synes
det da som om det kun er du som pines?

“Synes?” Nei, det er: jeg kjenner ikke “synes”:
Det er ikke denne mørke kappe/jakke, (mor),
Og ikke foreskrevne sørgeklær,
Og ikke anstrengt, kvalt og støtvis pust,
Nei, ikke overfylte våte øyne,
Og ikke sørgelige ansiktsuttrykk,
Sammen med sorgens miner, spill og fakter,
Som røper hvem jeg er. Alt dette “synes”,
Fordi det er et spill som alle kan;
Men inni meg er det som overgår;
Det aldri sorgens jåleri formår/oppnår.

Det tjener deg til ros og ære, Hamlet,
å vise faren din pliktskyldig sorg;
men husk, at han i sin tur mistet sin far,
og denne tapte far har mistet sin.
Som etterlatt har man plikt til å sørge
en stakket stund, men fortsetter man så
gjenstridig å gi uttrykk for sin sorg
i gudløs trass, blir gråten umandig;
den viser oss et stivsinn uten fromhet,
et hjerte vergeløst, en amper vilje,
en uskolert og farlig enkel sjel;
vi vet at det må skje, det skjer jo støtt
og stadig; det er helt alminnelig,
hvorfor skal vi gå i dum opposisjon
og bli opprørt? Nei, det er synd mot himmelen,
og synd mot avdøde, synd mot naturen,
absurd for vår fornuft som alltid har
hatt fedres død som emne, og som skriker
fra første lik til den som døde nå:
”Det måtte skje.” Vær snill å kvitte deg
med ufruktbare tanker, tenk på oss
som på en far; for det skal verden vite
at du – av alle – du står nærmest tronen,
og med en like høvisk kjærlighet
som noen far har båret for sin sønn,
gir jeg deg råd. Ditt ønske om å dra
tilbake nå, til Wittenbergerskolen,
er stikk i strid med våre hensikter,
vi anmoder: Bekvem deg til å bli
her under trøst og bistand fra vårt blikk,
som hoffets fremste mann, vår egen sønn.

Din mor må ikke be forgjeves, Hamlet.
Jeg ber deg bli, og glemme Wittenberg.

Jeg bøyer meg for deg i alt, min mor.

Hør, endelig et godt, hengivent svar.
Vær som oss selv i Danmark. Frue, kom.
At Hamlet mildt, frivillig sier ja
er som et smil i hjertet; det må feires –

 (Fanfare. Alle går, Hamlet blir.)

Hvis dette faste kjøttet bare smeltet,
og tinte opp, rant bort som dogg for sol:
hvis bare ikke guddommens ti bud
nedla forbud imot selvmord! Gud, å Gud!
Så kjedelig og platt og meningsløst
det virker å ta del i denne verden?
Fordømt! Det er en viltvoksende hage
som går i frø; fullstendig gjengrodd av
naturen selv. At det skulle gå så langt:
To måneder i jorden: nei, knapt to,
en feilfri konge opp mot denne her;
Apollon mot satyren; snill mot mor,
han tillot ikke engang himlens vinder
å streife fjeset hennes. Himmel, jord,
må jeg huske alt? Hun hang ved ham,
som om et voksende begjær ga vekst
til hennes lyst: og så en måned etter?
Nei, ikke tenk; svakhet, ditt navn er Kvinne.
En liten måned, før skoene ble slitt;
i samme sko gikk hun bak liket hans,
gråtkvalt som Niobe. Og hun, ja hun.
(Ved Gud, et beist som ikke forstår en døyt
vil sørge lenger) giftet seg med onkel,
fars bror men mer forskjellig fra min far
enn jeg fra Herkules. Innen en måned?
Før saltet fra fullstendig falske tårer
var borte fra de røde, såre øyne
var hun gift. Så forbasket ekspeditt,
som hun smatt lett innunder blodskamslaknet!
Det kan umulig føre til noe godt.
Så brist mitt hjerte, jeg må holde munn.



 3 (Akt 1, scene 3)
 (Laertes og Ofelia.)

Nå er bagasjen pakket. Ha det godt,
men la meg høre fra deg.

      Tviler du?

Og når det gjelder Hamlets oppvarting,
ta det for svermeri og vårkåthet,
som en ungdommelig fiol i blomst,
forhastet, ikke varig, søt men flyktig
parfyme, tidsfordriv, et kort minutt
og ikke mer.

          Er dét alt?

        Regn med det.
Naturen springer ikke bare ut
i kroppsvolum; når dette templet svulmer
gror også indre oppgaver med sinn
og sjelsevner. Og elsker han deg nå,
vil lyter og bedrag bli lutret av
hans gode hensikter. Men du må frykte,
en prins er heftet av stor ufrihet,
for han er selv sin fødsels undersått.
Han er forhindret fra, som andre folk,
å velge selv, for statens sikkerhet
og velvære er avhengig av ham;
og derfor må hans valg innskrenkes av
hva kroppen han er overhode for
kan bifalle. En kjærlighetserklæring
tas klokest med en klype salt – til du
kan se at han som offentlig person
er like stor i gjerning som i ord,
men først må hele Danmark gi sitt bifall.
Du æreskjendes hvis du – lutter øre –
i tillit til hans inntrengende kvitter
forspiller hjertet, åpner selve skatten
fordi han trygler deg så tøylesløst.
Frykt det, Ofelia, frykt, kjære søster,
vik unna fra begjærets skudd, ta tilflukt
på lidenskapens bakerste geledd.
En varsom jomfru slumser bort sin skjønnhet
selv om hun bare blotter seg for månen.
Stor frykt gir sikkerhet; du, vær litt lur –
ungdommens opprør skader dens natur.

Det var en lekse. Jeg beholder den
som vaktpost over hjertet. Kjære bror,
prek ikke som en annen gudløs prest
om tornestien opp til himmelen,
mens han, som libertiner, lever livet
på roseblomsters elskovssti, og knapt
kan følge sine egne råd.

Frykt ikke.

Laertes, ennå her? Kom deg ombord!
Rev ikke seilet nå, du har god bør,
de venter på deg. Her – velsignet reise;
og et par alvorsord å skrive deg
på minnet. Tanker skal du tie med,
og korttenkt handling kommer fort til kort.
Vær vennekjær, men ikke alles venn.
Lojale venner, som har stått sin prøve,
fest dem til hjertet ditt med stålbeslag.
Og husk at håndtrykk lett kan sløves hvis
man omgås nyutklekte grønnskollinger.
Ypp ingen strid, men blir du revet med,
sørg for at fienden ikke ypper mer.
Lån øre til enhver, og ord til få.
Søk råd hos andre, før du feller dom.
Og ekviper deg dyrt, men etter pungen,
utsøkt, men ikke åpent pralende;
for klærne røper mannen – franske menn
av fornem rang og stand tar seg godt ut
og setter pris på andres kresne smak.
Lån ikke ut, ta aldri opp et lån,
husholdningskniven sløves fort av gjeld
og utlegget forsvinner med din venn.
Og framfor alt – vær tro imot deg selv,
da følger det, så klart som natt på dag,
at du blir redelig imot enhver.
Farvel – må mine ord få modne i deg.

Farvel, Ofelia, og husk hva jeg
har sagt.

  Det står som spikret, innelåst
i minnet bare du har nøkkelen til.


 (Laertes går.)



5 (Akt 1, scene 5)

 (Gjenferdet og Hamlet.)

Hvor fører du meg? Snakk. Jeg stopper her.

Hør etter.


         Snart kommer timen
da jeg må gi meg svovelflammenes
tortur i vold.

        Ulykkelige sjel!

Fell ingen tårer. Bit deg merke i
hva jeg forteller.

         Snakk, jeg er parat.

Parat til hevn, når du har hørt på meg.


Jeg er din fars sjel,
dømt til en tid å gå igjen om natten,
og vansmekte i flammene hver dag,
til all synd jeg begikk som dødelig
er brent og lutret. Men det er forbudt
å røpe fengslets hemmeligheter;
For tidløs kunngjøring skal ikke gis
til ører skapt av kjøtt og blod. Hør etter!
Hvis du en gang har elsket faren din –

Å Gud!

Ta hevn for dette avskylige mordet.


I beste fall er mord avskyelig,
det her er verre, usselt og infamt.

Fortell, så jeg med vinger like raske
som forestillinger om kjærlighet,
kan styrte etter hevn.

 Nå, Hamlet, hør.
Det sies at jeg sov i hagen da
en slange bet meg. Løgnhistorien om
min død har på det groveste bedratt
hvert danske øre. Sannheten, min sønn,
er: Slangen som forgiftet faren din,
går nå med kronen hans.

   Min synske sjel!
Min onkel?

Ja, dette dyr av utroskap og blodskam,
et slagferdig og svikefullt talent –
med vidd og talegaver som kan vri
folks hoder rundt! – han fikk sin ekle vilje
med min tilsynelatende tro dronning.
Å Hamlet, for et fall det var fra meg
Hvis kjærlighet var så formidabel
At den gikk hånd i hånd med løftet jeg ga
I giftermål, og så synke ned til
Et vrak som har langt dårligere evner
enn det jeg har.
Som dyden er og blir urokkelig,
selv om den fristes av en himmelsk utukt,
kan vellyst vrake samvær med en engel,
gå trett av gudbenådet ekteseng
og hengi seg til møkk.
 Jeg lå og sov
i hagen, der jeg pleide sove middag,
helt forsvarsløs, da onkelen din stjal
seg innpå med en flaske bulmeurt,
og rett i øret på meg helte han
sitt leprakonsentrat, som medfører
en aggresjon mot menneskenes blod,
det sprer seg raskt som kvikksølv trenger inn
i alle kroppens porer og kanaler,
og brått som når du blander melk med eddik
vil blodet klumpe seg og størkne inn;
det stopper opp. Det samme skjedde meg,
Straks brøt en utslett ut og spredte seg
med ekle skorper, som på en spedalsk,
på hele kroppen min.
Og sovende ble jeg, for broderhånd,
berøvet livet, dronningen og kronen,
brått revet bort i mine synders flor,
usalvet, uten syndsforlatelse,
og stilt til regnskap før min gjeld var slettet,
med alle feil og mangler på mitt hode.
Avskyelig, avskyelig, avskyelig!
Hvis du har følelser, så tål det ikke,
la ikke Danmarks kongeseng forbli
et fristed for den lidderligste blodskam.
Men uansett hva du har tenkt å gjøre,
hold hjertet rent, og planlegg ingenting
imot din mor – det er en sak for Gud,
og stikk og sting fra torner som er bosatt
i brystet hennes. Jeg må ta farvel.
Det kalde lys fra sankthansormene
har spaknet, da er morgenen snart her.
Adjø, adjø, adjø. Og husk meg alltid.

 (Gjenferdet forsvinner.)

Å himmelsk hærskare! Å jord! Hva mer?
Påkalle helvete? Nei: Hold ut, hjerte,
på ett sekund kan mine muskler eldes
men, dere, hold meg oppreist: Huske deg?
Ja, stakkars sjel, så lenge minnet bor
i min svimete planet: Huske deg?
Min minnetavle skal nå vaskes ren
for alle platte, tåpelige spor,
av boklærdom, av tanker og av inntrykk
mitt unge syn så skarpt har inngravert,
og bare din befaling skal gi liv
til hjernens store bok, som renses helt
for ubetydligheter: ja, ved Gud:
Å, du fordervende kvinne!
Å, kjeltring, smilende, fordømte kjeltring!
Min tavle – jeg skal skrive opp at man
kan smile og så enda være kjeltring.
I hvert fall kan det være sånn i Danmark.
Så, onkel, det var det. Mitt motto er:
“Adjø, adjø, adjø. Og husk meg alltid.”


 6 (Akt 2, scene 1)
 (Polonius og Ofelia.)

Ofelia, er det noe i veien?

Å kjære far, jeg ble så veldig redd.

Men herregud, for hva?

Jeg satt på rommet og sydde,
da kom prins Hamlet inn med åpen trøye,
han var helt hvit i fjeset, knærne klapret,
han så på meg så hjerteskjærende
som om han kom fra helvete for å
forkynne pinsler, ja, sånn så han ut.

Helt gal av kjærlighet?

        Det vet jeg ikke,
men jeg er redd for det.

           Hva sa han da?

Han tok meg hardt rundt håndleddet, og holdt.
Så retter han ut armen, går tilbake
og legger andre hånden over pannen
og gransker ansiktet mitt som om han
har tenkt å tegne det. Slik står han lenge.
Til slutt tar han forsiktig hånden min,
og etter tre helt overdrevne nikk –
slapp han et sukk så trist og sørgelig;
som om hans liv tok slutt da dette brast
fra brystet hans. Så gir han slipp på meg,
men snudde hodet – blikket slapp meg ikke –
og veien fant han liksom uten øyne,
for han forsvant helt uten deres hjelp,
de lyste rett på meg til han var borte.

Kom, bli med meg. Nå oppsøker jeg kongen.
Det her er ekte kjærlighetsvanvidd,
så voldsomt at det slår seg selv i hjel,
og leder viljen ut på ville veier
mer desperat enn noen lidenskap
som plager mennesket. Det gjør meg vondt –
har du nå nylig snakket hardt til ham?

Nei, kjære far, men jeg har returnert
hvert brev og nektet ham å møte meg,
slik du befalte.

    Det har gjort ham gal.
Synd at jeg ikke så ham bedre an
og dømte mer eksakt. Jeg så kun flørt
som ville krenke deg. Forbannet mistro!
Ved Gud, det faller lett for gamle menn
å gå for langt i våre meninger
mens yngre går for langt før de har gjort
seg opp en mening. Vi må finne kongen.
Det må bli kjent – men det er delikat –
for skjult vil kjærligheten vekke hat.


Å være eller ikke være – det
er spørsmålet: Om det er edlere
å tåle bister skjebnes kast og piler,
enn å bevæpne seg mot hav av sorger,
så motstand ender dem: Å dø, å sove –
nei, intet mer; Og  si at søvnen ender
all hjertesorg og alle rystelser
som kroppen arver? Det er et endelikt
vel verdt å ønske seg.  Å dø, å sove.
Å sove, kanskje drømme; det er bøygen;
for hvilke drømmer avler dødens søvn,
som når vi til sist går ut av tiden,
gjør at vi nøler. Det er vurderingen
som gir elendigheten et så langt liv.
For hvem kan tåle verdens pryl og spott,
tyranners makt og stolte menns frekkhet,
en kjærlighet som hånes, rettslig sommel,
betente embedsmenn og alle spark
som avskum langer ut mot den som tier,
når han for egen hånd kan gjøre opp for
seg med en dolk? For hvem vil bære byrden,
å slave livet ut i slit og strev,
hvis ikke angst for noe etter døden,
et ukjent land som ingen reisende
kan vende hjem fra, lamslår viljen vår,
og gjør sånn at vi velger dagens nød
og ikke flykter til det ukjente.
så selvinnsikten gjør oss alle feige;
og dermed vil en fast og klar beslutning
lett dekkes til av tankens bleke skinn,
og virksomheter med stor kraft og mening
vil bøye av og miste kravet på
å kalles handling.

(Ofelia kommer.)



Rolig nå, min vakre
og deilige Ofelia?  Husk å be
for alle mine synder.

     Nå, min herre,
og hvordan går det med deg nå for tiden?

Jeg takker ydmykt, godt, godt, godt.

Min prins, jeg har noen gaver fra deg
jeg i lang tid har villet gi tilbake.
Vær snill å ta imot.

Nei, ikke jeg. Jeg ga deg ingenting.

Min herre, jeg vet godt; du ga meg dem,
og det med ord av rik og himmelsk duft,
men når parfymen nå er blitt tom luft,
ta dem; for den/en med edelt sinn blir rike
gaver usle når giveren blir blind.
Værsågod, min herre.

Ha, ha? Er du uskyldig?

Min herre?

Er du vakker?

Hva mener du?

At hvis du er uskyldig og vakker, skulle ikke uskylden tillate omgang med skjønnheten.

Men kan skjønnheten omgås noe bedre enn uskylden?

Ja, virkelig, for det skjønne gjør uskylden om til en horemamma mye raskere enn uskylden kan gjøre skjønnheten uskyldig. Før i tiden var dette et paradoks, nå har tidens gang bekreftet det. Jeg elsket deg en gang.

Ja, du fikk meg til å tro det.

Du skulle ikke ha trodd på meg, for dyden kan ikke podes på vår gamle stamme, uten at vi kjenner ettersmaken av det som var. Jeg elsket deg ikke.

Desto mer ble jeg bedratt.

Gå i kloster. Hvorfor skulle du avle syndere? Selv er jeg sånn passe uskyldig, likevel kan jeg anklage meg for ting som gjør at det ville vært bedre, om min mor aldri hadde født meg. Jeg er stolt, hevngjerrig, ambisiøs, med flere synder som står klare til å lystre meg, som jeg ikke har nok tanker for, eller fantasi til å utforme, eller tid til å realisere. Hvorfor skal sånne typer som jeg kravle rundt mellom himmel og jord? Vi er notoriske kjeltringer, hele bunten. Ikke tro på noen av oss. Gå i kloster. Hvor er din far?


Lås dørene bak ham, så kan han gjøre seg til latter i eget hus. Farvel.

Å gode himler, hjelp ham!

Og gifter du deg, skal du få denne forbannelsen i medgift; vær kysk som is, vær ren som snø, du vil bli svertet uansett. Kom deg i kloster, nå, farvel. Eller hvis du absolutt må gifte deg, gift deg med et fjols, for kloke menn vet altfor godt hva slags krek dere gjør dem til. Til klosteret, avsted. Farvel.

Himmelske makter, helbred ham!

Jeg hører at du maler deg også, greit nok. Gud ga dere ett ansikt, og dere lager et annet. Dere vrikker, dere tripper, dere pludrer affektert, dere setter klengenavn på Guds skapninger, og kaller løsaktigheten deres for uvitenhet. Nei, jeg har fått nok, jeg blir gal av det. Nå får det være slutt på ekteskapene, det sier jeg. De som alt er gift skal leve – med ett unntak. Resten skal fortsette som nå. I kloster med deg. Gå.

 (Hamlet går.)

Å, for et edelt sinn som er falt sammen!
En lærd soldat og hoffmanns øye, røst og sverd;
den gode statens største håp og rose,
et speil for skikk og bruk, et helstøpt vesen,
beundret av oss alle – borte vekk!
Og jeg, mer nedslått enn all verdens kvinner,
som sugde honning fra hans ordmusikk,
ser nå at stor og suveren forstand
som rene klokker klinger falskt og stygt;
en usedvanlig ungdom i fullt flor
avblomstret, gal. Umulig å forstå;
jeg så hva jeg har sett, jeg ser det nå.




 HAMLET (til Horatio)
I kveld skal kongen se et skuespill.
En scene der er ganske tett på det
jeg tidligere fortalte om fars død.
Når denne scenen er i gang, ber jeg deg
Iaktta skarpt min onkel. Om hans skjulte
skyld ikke røpes ved en viss replikk.
Da har vi bare sett en ond demon
og mine fantasier, de er like
skitne som smia til Vulkan. Pass godt på,
selv skal jeg nagle ham med blikket mitt.
Og siden kan vi sammen dømme om hans
atferd er mistenkelig.
     Javel, min prins.
blir noe stjålet fra ham uoppdaget
mens stykket spilles, dekker jeg det tapte.

Nå kommer de. Da må jeg være gal.
Finn deg en plass.

 (En dansk marsj. Trompetfanfarer. Claudius, Gertrude, Polonius,
 Ofelia, Rosencrantz,Guildenstern og følge kommer.)

Og hvordan går det med vår frende Hamlet?

Utmerket, ja glimrende, jeg lever av kameleon-føde; spiser luft, stappet med tomme løfter. Selv ikke kastrerte haner kan fetes opp på noe slikt.

Jeg liker ikke dette svaret, Hamlet. Det der er ikke mine ord.

Ikke lenger mine heller. (Til Polonius.) Nå,  du sa at du opptrådte på universitetet en gang?

Det gjorde jeg, og gikk for å være en god skuespiller.

Hva spilte du?

Jeg spilte Julius Caesar. Jeg ble drept på Kapitol. Brutus drepte meg.

Det var brutalt av Brutus, å kverke en sånn kapital kalkun på Kapitol. – Er skuespillerne klare?

Ja, de venter bare på klarsignal fra deg.

Kom hit, min kjære Hamlet, sitt hos meg.

Nei, kjære mor, her fins det mer dragende metall.

 (Hamlet går til Ofelia.)

 POLONIUS (til Claudius)
Ohoi! Så du det?

Unge dame, kan jeg ligge i fanget ditt?


Jeg mener, kan jeg legge hodet på fanget ditt?

Vær så god.

Trodde du jeg mente noe uanstendig?

Jeg tror ingenting.

Selv tror jeg det er deilig å ligge mellom jomfruben.

Hva er det?

Ingen ting.

Du morer deg.

Hvem, jeg?


Å ja, som din eneste spøkefugl. Hva skal en gjøre da, bortsett fra å more seg? Ta en titt på min mor, så opplagt hun ser ut, og det er ikke mer enn to timer siden far døde.

Nei, det er to ganger to måneder.

Så lenge? Nei, da skulle Fanden gått i svart og jeg i sobelpels. Himmel og hav, død for hele to måneder siden og ennå ikke glemt! Da er det sannelig håp om at en stor manns minne kan overleve ham et halvt års tid.

 (Prologen kommer.)

Vi ber vårt milde
publikum om stille
å ta del i skuespillet.

 (Prologen går.)

Var det en prolog, eller innskriften på en ring?

Det var kort.

Som kvinners kjærlighet.

 (To skuespillere, “Kongen” og “Dronningen”, kommer.)

Jeg må forlate deg, og ganske fort;
livslyst og arbeidsevner dovner bort.
Og du skal leve i den vakre verden,
høyt æret, elsket; og en dag på ferden
vil en ny mann –

        O, ti med resten, ti!
Den kjærligheten er forræderi.
Fordøm meg hvis jeg gjentar ektestanden;
i så fall har jeg drept den første mannen.

Malurt, malurt.

Årsaken til et andre ekteskap
er kjærlighet til vinning, angst for tap.
Min døde mann blir drept og atter drept,
hver gang jeg gir en ny manns kyss aksept.

Jeg tror du saktens mener det du sier,
men ofte må vi bryte garantier.
God tro er slave under minnet; fød den
med brask og bram – den avgår fort ved døden.
Alt er forgjengelig, det er normalt
at kjærligheten ter seg illojalt;
Det er et spørsmål, jeg har ingen svar;
om elskov eller lykke føre var?
En stor mann falt, da svek hans svorne menn;
de trengende gjør fiende til venn.
Av lykke følger kjærlighet, troskyldig;
og den får venner, som er likegyldig,
mens den som i en knipe søker venn
blir knepet av den nære fienden.
Tilbake til begynnelsen, jeg slutter,
vår skjebne krysser viljen så det butter,
og våre overlegg blir lagt i grus.
En byggeplan er tanken; ikke hus.
Du tror du ikke gifter deg igjen;
den troen dør, når jeg er død, min venn.

Nei himmel; nekt meg lys, jord; nekt meg brød,
forstyrr min natt, la dagens lyster dø,
la motgang, som gjør gledens ansikt grått,
forpurre alt som er meg nært og godt,
gjør meg forvist fra himmel som fra jord,
hvis jeg, som enke, gir en mann mitt ord!

Tenk om hun bryter løftet!

Godt sverget, kjære. Nå, forlat meg her,
jeg er så matt, det korter mitt besvær
å sove litt.

 (Han sovner.)

      Sov inn, la søvnen styrke
den kjærlighet jeg tro mot deg vil dyrke.

Hva mener du om stykket, mor?

Jeg syns den kvinnen lover for mye.

Å, hun vil nok holde ord.

Kjenner du handlingen? Det går vel ikke over streken?

Neida, neida, det er ren og giftig underholdning. Det går ikke en tomme over streken.

Hva heter skuespillet?

“Musefellen”.Jo, du skjønner, det skal oppfattes symbolsk. Det skildrer et mord, begått i Wien. Hertugen heter Gonzago, hans kone er Baptista. Nå skal du se, det er en kjeltringstrek av et stykke – men hva så? Kongen og oss andre, som har ren samvittighet, det angår ikke oss. La en sårbeint gamp få sparke, vi har skinnet i behold.

 (Lucianus kommer.)

Det der er Lucianus, nevø av kongen.

Du gjør deg godt som forteller.

Jeg kunne fortalt alt om deg og din elskede, hvis jeg bare fikk se dokkene sprelle.

Du er spydig, min herre, du er spydig.

Det vil koste deg sukk og stønn å sløve spydet mitt.

Jo bedre, desto verre.

Som gifte kvinner når de finner nye menn. – Sett i gang, morder. Kom igjen – “den hese ravnen skriker etter hevn.”

Svart sinn, godt håndlag, sterk gift, tiden inne,
nå passer det å handle og forsvinne;
du sterke brygg av midnattsurt, forbannet
tre ganger i Hekates navn og blandet,
la grufull virkning av en ond magi
ta dette livet øyeblikkelig.

 (Han heller giften i “kongens” øre.)

Han forgifter ham i hagen for å ta over etter ham. Navnet er Gonzago. Historien er sann. Nå skal du se hvordan morderen erobrer Gonzagos kone.

Er det noe galt, min herre?))
 (Alle går, unntatt Hamlet og Horatio.)

 La skadeskutt hjort jamre seg,
      mens maken springer bort;
 Én slipper, og én klamrer
      seg til livet – det går fort.
Å gode Horatio, jeg satser tusen pund på gjenferdets ord. Så du det?

Helt tydelig.

Da det var snakk om giften?

Jeg fikk med meg alt.



 10 (Akt 3, scene3)

Min synd er grov, det stinker opp til himlen.
Ja, urforbannelsen er rettet mot
et brodermord: Jeg klarer ikke å be;
om trangen til å be er sterk som viljen,
vil hensikten bli knust av større skyld,
og lik en mann som har to mål i sikte,
er jeg i tvil om hvor jeg skal begynne,
ingenting blir gjort. Hvis min fordømte hånd
ble dekt av min brors blod som av en hanske,
vil himmelen ha regn nok til å skylle
den hvit som snø? Hva skal vi med en nåde
som ikke konfronterer syndens ansikt?
Og hva er bønnen uten dobbelt kraft;
den hindrer fall, gir samtidig oss falne
forlatelse? Da vil jeg løfte blikket.
Min ugjerning er fortid – hva slags bønn
kan hjelpe? “Tilgi meg det skitne drapet?”
Det duger ikke når jeg stadig rår
med byttet som var årsaken til drapet –
maktgleden, kongekronen og min dronning:
Fins nåde midt i nytelsen av synden?
En angrer seg, forsøker. Hva skjer da?
Når intet ønskes ugjort; ingenting.
For en tilstand! Et hjerte svart som døden!
Å, sjel som kaver for å slippe fri
og vikler seg mer inn! Hjelp, engler! Prøv!
Bøy dere, stive knær; og stålhjerte,
bli mykt og tandert som et nyfødt barn.
Alt kan gå godt.

 (Han kneler. Hamlet kommer.)

Nå kan jeg gjøre det, nå mens han ber,
Jeg gjør det,

 (Han trekker sverdet.)

   Og så farer han til him’len;
Og jeg vil få min hevn: Er dét så sikkert,
En kjeltring dreper far, og jeg, hans sønn,
Den eneste, skal sende denne kjeltring
Til himmelen.
Det ville vært belønning, ikke hevn.
Han rammet far, da han var fylt av liv
Med sine synder i sitt fulle mai-flor;
Og bare himmelen vet hva han skylder:
Men etter alle solemerker ser
Det svart ut for ham: Kan jeg da få hevn
Hvis han blir drept idet han renser/lutrer seg
Og gjør seg klar til livet hinsides?

 (Han stikker sverdet i sliren.)

Stans sverd, og finn et mer avskyelig/mere grusomt grep
Når han  drita/sørpe full sover, eller raser,
Og når han mesker seg i blodskamsgleden,
Og når han gambler, banner, gjør en handling
Som ikke har et snev av frelse i seg –
Fell ham da slik at hæler slår mot himmelen,
Og hans sjel blir fordømt og like svart som
Helvete han skal til.


(Akt 5, scene1)

 (To klovner, den første med spade og hakke.)

Skal hun ha en kristen begravelse, hun som frivillig oppsøkte saligheten?
Ja, det skal hun ha, og bare gjør graven klar, du. Det er holdt likskue på henne, og de bestemte at hun skal få kristen begravelse.

Hvordan kan det ha seg, hun druknet seg da ikke i selvforsvar?

Hva vet jeg, det ble bestemt sånn.

Ikke avbryt. Altså her ligger vannet – godt. Hvis mannen går i vannet og drukner seg, så gjør han det. Men hvis vannet går i mannen, da drukner han seg ikke. Erg… (blir avbrutt)

Sannheten er at hvis dette ikke var en adelsdame, hadde hun aldri fått kristen begravelse.

Ja, der sa du det; og det er synd og skam at storfolk har større rett i denne verden til å drukne eller henge seg enn deres medkristne. (Han graver.)

Hvem er det som bygger mer solid enn mureren, skipsbyggeren og tømreren?

Galgemakeren, for hans reisverk overlever tusen leieboere.

Du er rappkjefta, det liker jeg. Galgen holder i massevis. Men hvordan holder den? Den holder for dem som ikke holder mål. Og da holder det ikke å si at galgen er mer solid enn kirken. Ergus, galgen holder av deg. Prøv igjen.

Hvem bygger mer solid enn mureren, skipsbyggeren og tømreren?

Ja, si meg det, så kan du ta helga.

Ha, jeg vet det.

Spytt ut.

Pokker, jeg vet ikke.

 (Hamlet og Horatio kommer, langt borte.)

Ikke vri hjernen for mye. Men neste gang du blir spurt om dette, si “graveren”. For de husene han bygger varer til dommedag. Nå, ta deg en tur til Jokum og hent brennevin.

 (Den andre går. Første klovn graver og synger.)

 I ungdommen elsket jeg dag og natt,
      og fikk på det deiligste vis
 slått ihjel tiden jeg Å har forlatt
      Å, det var som i paradis.

Har den fyren ingen følelser? Han synger mens han graver en grav.

Vanen har sløvet ham.

– Hei du, hvem sin grav er dette?

Det er min. (Han synger.)
 Et gjørmehull må graves da
      vi trenger gjestesenger.

Joda, jeg skjønner det er din, siden du spøker i den.

Og deg spøker det for, så din er det ikke. Jeg for min del spøker ikke, men graven, den er min.

Du spøker, når du står og påstår den er din. Graven er for døde, ikke levende; derfor spøker du.

Den spøken var livlig, du får den i retur.

Hvilken mann graver du for?

Se alle ›

Aud schønemann-prisen til birgitte victoria svendsen - 4. november 2013

Les hele saken ›

Ny adm. dir. og toleder-modell på oslo nye teater fra nyttår - 30. oktober 2013

Les hele saken ›

Ti vil bli administrerende direktør på oslo nye teater - 21. august 2013

Les hele saken ›

Neste kamp – en hundreårskrønike fra vålerenga på hovedscenen - 3. juni 2013

Les hele saken ›

Bystyret har i kveld bestemt at oslo nye teater blir prosjektteater. - 7. mars 2013

Les hele saken ›

Teatersjef ved oslo nye teater med tiltredelse 1. januar 2014 - 13. september 2012

Les hele saken ›

Jonas gardell på hovedscenen fredag 7.- og lørdag 8. oktober - 3. oktober 2011

Les hele saken ›

Jonas gardell på hovedscenen fredag 7/10 og lørdag 8/10 - 3. oktober 2011

Les hele saken ›

Se filmer fra våre forestillinger på smarttelefonen! - 6. september 2011

Les hele saken ›

Møt den farligste mannen fra chicagos underverden i grensen! - 5. april 2011

Les hele saken ›

Baby universe – supertilbud for nyhetsbrevmottagere! - 24. mars 2011

Les hele saken ›

Vår for min indre musikant – mel brooks om the producers - 20. januar 2011

Les hele saken ›

Underholdningsteatrets ridder – intervju med anders aldgård - 20. januar 2011

Les hele saken ›

Vår for min indre musikant – mel brooks om the porducers - 20. januar 2011

Les hele saken ›

Sjarmerende tanntroll premiereklare på trikkestallen - 11. januar 2011

Les hele saken ›

Flammende forsvar for oslo nye teater i dagbladet - 23. november 2010

Les hele saken ›

Hilde louise asbjørnsen vant dirigentkonkurransen maestro - 15. november 2010

Les hele saken ›

Hilde louise andersen vant dirigentkonkurransen maestro - 14. november 2010

Les hele saken ›

For konge og fedreland – shabana rehman i nasjonens tjeneste - 2. november 2010

Les hele saken ›

Ferske beats, blodig gatejustis, ung kjærlighet og shakespeare - 27. oktober 2010

Les hele saken ›

Opplev trollbyen i produksjon! under oslo kulturnatt - 15. september 2010

Les hele saken ›

Prosjektarbeid for lærere i 10. klasse og videregående skole - 24. august 2010

Les hele saken ›

The producers – neste store musikal på oslo nye teater - 17. august 2010

Les hele saken ›

Oslo nye teater ønsker velkommen til åpnet hus lørdag 21. august - 17. august 2010

Les hele saken ›

Prisbelønnet roman av karsten alnæs storsatsning på oslo nye teater - 4. juni 2010

Les hele saken ›

Kurt koker hodet: intervju med erlend loe og johannes joner - 27. april 2010

Les hele saken ›

På scenekanten-arrangement med kreftforeningen 16. februar - 8. februar 2010

Les hele saken ›

Møt muldvarpen vår på tanum karl johan 13. februar - 8. februar 2010

Les hele saken ›

På scenekanten-arrangement med kreftforeningen tirsdag 16. februar - 8. februar 2010

Les hele saken ›

Spring awakening: seksuell oppvåkning – fra sorg til glede og berikelse? - 26. januar 2010

Les hele saken ›

Spring awakening: finnes det en plass for meg? av kjersti horn - 26. januar 2010

Les hele saken ›

Kalenderpikene: skjebnedager – historien om kalenderpikene - 15. januar 2010

Les hele saken ›

Kalenderpikene: hva er the women´s institute (wi)? - 15. januar 2010

Les hele saken ›

Jo strømgren i samarbeid med tysk kunstner om hamsun-forestilling - 24. november 2009

Les hele saken ›

Aud schønemann-prisen til skuespiller jan martin johnsen - 22. oktober 2009

Les hele saken ›

Få med deg høstsonaten og på scenekanten onsdag 7. oktober - 1. oktober 2009

Les hele saken ›

Festforestilling til inntekt for aud schønemann-statue - 1. oktober 2009

Les hele saken ›

Få med deg høstsonaten og på scenekanten 7. oktober - 1. oktober 2009

Les hele saken ›

Festforestilling til inntekt for aud schønemann-skulptur - 1. oktober 2009

Les hele saken ›

Høstferietilbud på peer gynt – en vandreforestilling - 23. september 2009

Les hele saken ›

Studiemateriell for peer gynt-en vandreforestilling - 14. september 2009

Les hele saken ›

Peer gynt-en vandreforestilling: om de medvirkende - 10. september 2009

Les hele saken ›

Intensjonsavtale mellom kirkens nødhjelp og oslo nye teater - 9. juni 2009

Les hele saken ›

Norsk dramatikkfestival 2009 går av stabelen denne uken! - 25. mai 2009

Les hele saken ›

Avlyst forestilling edvard munch-alfa og omega i kveld - 18. februar 2009

Les hele saken ›

Edvard munch-alfa og omega: intervju med øystein røger - 4. februar 2009

Les hele saken ›

Siste forestillinger på singin’ in the rain og et dukkehjem - 3. november 2008

Les hele saken ›

Sesongpremiere på jul i blåfjell og jul med prøysen og snekker andersen. - 29. oktober 2008

Les hele saken ›

Ønsker å vise en mindre glossy side av virkeligheten - 26. august 2008

Les hele saken ›

Bli kjent med måne for livets stebarn på litteraturhuset - 14. august 2008

Les hele saken ›

Askeladden og de tre prinsesser i berget det blå: om de som står bak - 1. april 2008

Les hele saken ›

Askeladden og de tre prinsesser i berget det blå – rolleliste - 1. april 2008

Les hele saken ›

Elektra: mennesker og bjørner gjennom tusener av år - 11. mars 2008

Les hele saken ›

Moderne elektra får urpremiere på oslo nye centralteatret - 6. februar 2008

Les hele saken ›

Singin’ in the rain: historien om singin´in the rain - 24. januar 2008

Les hele saken ›

Singin´in the rain: stepp – en danseform i utvikling - 24. januar 2008

Les hele saken ›

Singin`in the rain: den stumme eller den støyende kunst? - 24. januar 2008

Les hele saken ›

Ryktene svirrer som sjokkerende kjærlighetsforhold. - 24. oktober 2007

Les hele saken ›

Lønns- og personalkonsulent søkes – fast stilling - 8. oktober 2007

Les hele saken ›

Breaking the waves: med et hjerte av gull kan mirakler skje … - 30. august 2007

Les hele saken ›

Breaking the waves: en historie om tro og kjærlighet - 30. august 2007

Les hele saken ›

Arsenikk og gamle kniplinger: om hyllebærvin og arsenikk - 30. august 2007

Les hele saken ›

Arsenikk og gamle kniplinger: menn som kvinner og vice versa - 30. august 2007

Les hele saken ›

Møt saabye christensen til debatt på centralteatret - 19. april 2007

Les hele saken ›

Spellemann på taket: hva vi forlater? ikke stort, bare anatevka - 14. mars 2007

Les hele saken ›

Trenger du en vitamininsprøytning for å komme igjennom vinteren? - 28. februar 2007

Les hele saken ›

Oslo nye teater as søker vikar for markedskonsulent - 31. januar 2007

Les hele saken ›

Audition: 7 mannlige dansere med stepp- og sangerfaring - 22. januar 2007

Les hele saken ›

En himmel full av stjerner: å være vanlig i mediene - 17. januar 2007

Les hele saken ›

En himmel full av stjerner: du kommer til å bli kjendis - 17. januar 2007

Les hele saken ›

Himmel full av stjerner: du kommer til å bli kjendis - 17. januar 2007

Les hele saken ›

Oslo nye teater as søker leder for rekvisittavdelingen - 9. januar 2007

Les hele saken ›

Vinneren av kjempesjansen er spellemann i spellemann på taket - 29. november 2006

Les hele saken ›

Kjempesjansevinner har startet prøver på spellemann på taket - 27. november 2006

Les hele saken ›

Kjempesjansevinner ihar startet prøver på spellemann på taket - 27. november 2006

Les hele saken ›

Oslo nye teater søker statister til en himmel full av stjerner! - 11. oktober 2006

Les hele saken ›

Om bruk av rollespill i litteraturundervisningen - 15. september 2006

Les hele saken ›

Teacher-in-role as «polonius» – students-in-role as rosenkrantz and guildenstern – as exposition - 15. september 2006

Les hele saken ›

Anders jahres kulturpris til svein sturla hungnes - 11. september 2006

Les hele saken ›

Manndomsprøven: alderdomsprøven av s. b. osvold - 8. september 2006

Les hele saken ›

Spellemann på taket neste musikal ut på oslo nye teater - 7. september 2006

Les hele saken ›

Ibsenfestivalen med peer gynt på oslo nye centralteatret - 24. august 2006

Les hele saken ›

Ulv og engel – møt leonard cohen på oslo nye hovedscenen - 3. mai 2006

Les hele saken ›

Fruen fra det indiske hav: bollywood-verdens største - 13. mars 2006

Les hele saken ›

Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe… - 25. november 2005

Les hele saken ›