Aldgård har i hele sin karriere som skuespiller og regissør konsentrert seg om underholdningsteater, noe som i brede kretser av kulturlivet ikke er helt stuerent. Anders tenker helt omvendt, for han er dette den mest fantastiske delen av teatret.
Hvorfor ble det teater med så stor vekt på underholdning og komedie for din del?
– Så lenge jeg husker har jeg visst at teater skal være en stor del av livet mitt. Jeg er oppvokst i Helsingborg, helt sør i Sverige, og glemmer aldri da jeg syv år gammel for første gang ble tatt med i Helsingborg Stadsteater. Bare det å gå inn i teatret ga meg en sterk opplevelse, og følelsen da teppet gikk opp var ubeskrivelig. Det åpnet seg en dør til himmelriket, en verden uten begrensninger. Siden har jeg alltid villet teater. Jeg prøvde meg med studier og skulle bli lærer, men det gikk ikke. Jeg debuterte som skuespiller på scenen i min barndoms eventyrrike med en rolle i Molieres Tartuffe. Lærerne på teaterskolen mente jeg absolutt burde satse på det mer dramatiske repertoaret, men jeg syntes da – og synes fremdeles – at det komediale teatret er en større utfordring både som skuespiller og regissør. Jeg oppdaget etter hvert at jeg hadde et talent i den retning. Det å få en tekst som kanskje ikke har de store dybder til å fungere overfor publikum er en større utfordring. Jeg har vært veldig heldig og fått jobbet med så godt som alle de største skuespillerne i Sverige, og gjennomgående opplever jeg å få mye respons på min kunnskap og forståelse for komediens oppbygning og funksjon. Å få dette til er en mye større jobb enn mange er klar over. Når komedien og underholdningen sitter, virker det jo så enkelt og naturlig. Få forstår hvor hardt og utfordrende arbeid som ligger bak. Men humor og underholdning er fantastisk. Jeg savner ingenting i mitt kunstnerliv!
Du har gjort mange av de mest kjente musikalene i din karriere som regissør. Hvorfor liker du så godt å jobbe med denne typen teater?
– Det å jobbe med musikaler er som å sette seg til et fantastisk og stort julebord med mange og varierte retter. Man kan glede seg til alle de gode opplevelsene etter hvert som man spiser seg gjennom måltidet. Noen ganger kommer det kanskje noen små retter som ikke helt lever opp til forventningene, men da er det bare å se fremover mot andre fantastiske retter, og til slutt desserten. Jeg er nesten like glad i mat som i teater, så jeg synes julebordet er en god metafor. Den store forskjellen er at vi ikke kan innta snaps mens vi arbeider…
Du har gjort The Producers med stor suksess i Stockholm, Gøteborg om Malmø. Og nå står altså Oslo for tur. Hva får deg til å gå på en ny runde?
– Jeg elsker Mel Brooks` humor og hans gamle filmer. Jeg leste ganske tidlig om planene om å lage en Broadway-musikal av filmen The Producers, og en dag fikk jeg en sms fra en venn som var i London, som lød omtrent slik: ”Jeg er på preview på The Producers i London. Pause akkurat nå. Dette er noe av det morsomste jeg noensinne har sett. Dette MÅ du gjøre!” Jeg visste at dette var noe for meg, men dessverre hadde Stockholm Stadsteater rettighetene i Sverige, og da var ikke jeg aktuell, siden jeg stort sett har jobbet med privatteatre. Jeg skulle derimot gjøre Guys and Dolls , og dro til London for å se forestillingen sammen med skuespilleren Claes Malmberg. Han klarte å overtale meg til å bli med og se The Producers også, selv om jeg egentlig ikke ville. Jeg ville spare meg selv for den store frustrasjonen over å se noe jeg helt sikkert ville ha veldig lyst til å sette opp, uten å få muligheten til å gjøre det. Etterpå sto vi begge to på trappen utenfor teatret, helt stille. Lenge. Så spurte jeg Claes: Tenker du det samme som jeg? Ja, svarte han. Det vi tenkte var at vi mye heller ville gjøre dette enn Guys and Dolls. Det fantastiske var at vi på tross av dystre utsikter der og da, sto med kontrakten i hånden ett år etter. Jeg som regissør for The Producers og Claes med hovedrollen som Max Bialystock. Jeg var så lykkelig. Tenk å få gjøre The Producers! Så satte vi i gang, og forestillingen spilte over 250 ganger i Stockholm, Gøteborg og Malmø. Og så opplevde jeg altså å bli spurt igjen! Under spilleperioden i Gøteborg, ringer Catrine Telle fra Oslo Nye Teater og spør om jeg vil sette forestillingen opp i Oslo. Om jeg vil! Jeg blir aldri trett av denne forestillingen. Og publikum som ikke kjenner den så godt får noe annet og kanskje også mer enn de forventer. Jeg håper at Oslo virkelig oppdager og elsker dette komiske mesterverket av en musikal.
Er ikke dette en nokså gammeldags musikal?
– Det er akkurat det som er poenget! Publikum, særlig de som ikke har levd så voldsomt lenge, oppdager noe nytt, noe de ikke visste om. Den er overraskende i all sin tilbakeskuende nostalgi. Mel Brooks har brakt Broadway-musikalen tilbake til Broadway, til hele verden for den saks skyld. Spør folk hva de forbinder med Broadway, og du får stikkord som glitter, glamour, show, dans og underholdning. Og hvorfor skal vi ikke gjøre de gamle musikalklassikerne? Vi gjør jo klassikere hele tiden ellers i teatret. Ibsen og My Fair Lady, Strindberg og The Producers. Jeg sier ja takk, begge deler. Har man et teater som kan gjøre de store musikalene, så gjør det. Jeg merker en stor stolthet og glede på Oslo Nye Teater over den sterke posisjonen teatret har som musikalteater. Her fins det en glede over dette stoffet, en glede over å skape god underholdning, og en glede over å kunne gi dette til publikum. Den er det verdt å ta vare på!
Tekst: Erik Årsland
