På femti år ble byens befolkning nærmest syvdoblet; i 1855 hadde det bodd ca 31 700 mennesker innenfor Kristianias grenser, i 1900 hadde folketallet økt til 227 600. Den kraftige befolkningsveksten avsatte tydelige spor i byens landskap, og byens grenser ble utvidet både i 1859 og i 1878. Ved byutvidelsen i 1859 ble blant annet Grønland, Grünerløkka, Sagene, St. Hanshaugen, Bislett, området rundt Slottet og Vika innlemmet i byen. Frogner, Majorstua, deler av Torshov, Dælenga, Kampen og Vålerenga kom til i 1878.
Ved inngangen til 1900-tallet var Kristiania blitt en moderne storby etter europeisk mønster med en ekspansiv industri, moderne kommunikasjoner, et rikt handelsliv, monumentale bygninger, paradegater, teatre og representative parker, men også store klasseforskjeller. Kristiania ble i siste halvdel av 1800-tallet oppfattet som en «delt by», der Akerselva både var et geografisk skille mellom øst og vest i byen og en sosial grense mellom arbeiderklassens og borgerskapets by. Områdene bak Slottet (ferdig i 1848) som Frogner, Skillebekk og deler av Majorstuen, hørte til byens «penere» områder, mens Sagene, Grünerløkka, Rodeløkka, Tøyen, Kampen, Vålerenga og Enerhaugen var typiske østkantområder. Selv om arbeidsfolk i øst og borgerskap i vest var hovedtendensen, fantes det også folk i de «arbeidende klasser» på vestkanten og enklaver med borgerskap på østkanten.
Forskjellen mellom østkanten og vestkanten var tydelig synlig i selve byrommet. På vestkanten var gatene bredere, og mange av gårdene hadde tårn med spir, balkonger, forhager og rik fasadedekor. Bak fasadene var forskjellene kanskje enda større. På østkanten var det langt mer trangbodd, barnedødeligheten var høyere, det samme gjaldt forekomsten av tuberkulose og andre sykdommer, og behovet for sosial støtte og utbredelsen av kriminalitet. Folk som bodde i byen var også bevisst på disse klasseforskjellene. Sosial omgang mellom klassene forekom nærmest ikke, bortsett fra klassemøtene mellom herskap og tjenere, og fordommer og forakt overfor «de andre» var utbredt. Forskjellene kom også til utrykk rent økonomisk, både lønns- og prismessig. Blant annet kostet det tre ganger mer å bruke kapellet på Vestre gravlund enn på Østre! I dag er det fortsatt store forskjeller mellom øst og vest i byen – om enn ikke like store som for 100 år siden.
Hva levde folk i byen av?
Rundt 1900 sysselsatte industri og håndverk i underkant av halvparten av byens befolkning. Resten fant sitt utkomme innenfor handel, administrasjon og servicenæringer. Arbeidsmarkedet var til stor del kjønnsdelt. Det store flertallet av de gifte kvinnene var sysselsatt i hjemmet, både i vest og i øst, men artet seg likevel svært forskjellig. I arbeiderfamiliene var husarbeidet krevende og tok mye tid; matlaging, klesvask og husvask – og i tillegg kom selvfølgelig barnepass og annet omsorgsarbeid. I mer velhavende hjem var mye av dette arbeidet overlatt til en eller flere hushjelper. Husarbeid hos andre var da også et utbredt kvinneyrke, særlig for halvvoksne og ugifte kvinner. Handel, service og fabrikkarbeid var andre vanlige kvinneyrker. Etter hvert ble også lærerinneyrket mer vanlig.
Karl Johans gate – den delte gaten
Som mye annet i dagens sentrale Oslo ble også Karl Johans gate opparbeidet og utformet i løpet av 1800-tallet, som en forbindelse mellom den nye kongeboligen og bysentrum. Slik sett ble gaten også et bindeledd mellom den borgerlige vestkanten og den mer folkelige østkanten.
Gaten ble planlagt av slottsarkitekt Linstow, som hentet ideene fra de monumentale gateanleggene i München og Berlin. Karl Johans gate –spesielt den øvre delen mellom Slottet og Egertorget – gikk i Annas samtid for å være en av verdens vakreste gater. Og den ble også ment å ha verdens vakreste piker! Både gaten og Kristiania-pikene var beundret av tilreisende og elsket av byens borgere, skriver kulturhistorikeren Kari Telste, som har studert gatens historie i et kvinneperspektiv. Gaten ble sett på som et stykke i europeisk urbanitet i en ellers provinsiell by. Som litteraturviteren Henrik Jæger fremhevet i 1890, var Karl Johans gate den «eneste virkelige storstadsmæssige europæiske gade i Kristiania». Karl Johans gate var da som nå byens representative storstue. Her hadde de symboltunge hovedstadsbygningene som Slottet, Universitet, Nationaltheatret og Stortinget blitt reist en etter en fra 1848 og fremover. Og her var et representativt parkanlegg, konsertpaviljong, fornemme boliger, restauranter, hoteller og andre underholdningstilbud. Men som sagt, det som gjorde mest inntrykk på tilreisende og andre byskildrere var «de unge, vakre, livsmodige» pikene – slik Krogh beskrev dem i 1900. Alle kvinnene på gaten var et uttrykk for kvinneoverskuddet i byen, og også for at kvinnene i siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 erobret nye områder og fikk en annen rolle i samfunnet enn tidligere.
Den øvre delen av Karl Johans gate ble også en promenadearena; her møttes og promenerte borgerskapet hver dag mellom ett og tre, og spaserte fra Universitetet til Grand. Da kunne man se samtidens kjendiser som forfatterne Ibsen og Bjørnson, kunstnere som Oda og Christian Krogh og andre «medlemmer» av Kristiania-bohemen, skuespillere og andre deler av byens borgerskap. Også skoleelever, kadetter og studenter var å observere på gaten i dette tidsrommet. Promenaden var en institusjon som det knyttet seg en rekke koder og regler til som manifesterte den borgerlige kulturen, og som plasserte en selv riktig sosialt og kulturelt. Som forfatteren Nils Collett Vogt skrev, var Karl Johan i promenadetiden reservert for «hovedstadens lille nobelesse». Gaten ble i dette tidsrommet dermed et sted for eksklusjon og grensedragning, og et sted der klassesamfunnet Kristiania viste seg fram i all sin prakt. Som Telste kommenterer i sin artikkel, dristet neppe arbeiderklassen seg inn på gaten i dette tidsrommet. Alt tilsa at de ikke var ønsket og ble oppfattet som et «urent» element på gaten i denne delen av døgnet.
Men Karl Johans gate ble også en slags overgangssone mellom den representative og den mindre representative delen av byen. Gaten bandt sammen østkant og vestkant, høykultur og lavkultur, og lå heller ikke langt fra bordellene i Vika, som lå skjult bak fordekte melkebutikker. Slik ble Karl Johan også en overgang til byens seksuelle underverden, skriver Telste. Etter mørkets frembrudd, var det andre typer promenader som foregikk på Karl Johan. Nå inntok de prostituerte og beilerne deres gatene, og kvinnene som befant seg i dette gaterommet endret tydelig status i overgangen fra lys til mørke.
Karl Johan var med andre ord en delt gate; delt mellom øst og vest, mellom det representative og det mindre representative, mellom det borgerlige og det folkelige, mellom det mannlige og kvinnelige og mellom dag og natt. Alle disse sidene ved Karl Johan – og byen for øvrig – speiles i historien om Anna, og er i høyeste grad også til stede på dagens Karl Johan, om enn på andre måter enn for hundre år siden.
Kilder:
Arne Lie Christensen ( 2007):
Karl Johans fasader Et kulturhistorisk nærbilde. Pax. Oslo.
Knut Kjeldstadli (1990):
Den delte byen. Oslo 1900-1945. Oslo bys historie,
bd. 4. Cappelen. Oslo.
Jan Eivind Myhre (1990):
Hovedstaden Christiania . Fra 1814 til 1900.
Oslo bys historie, bd 3.Cappelen. Oslo.
Kari Telste (2005):
Verdens skjønneste gate – verdens vakreste piker. Kjønn, makt og moralske grenser på promenadegaten Karl Johan
i Kristiania. I: Bebyggelseshistorisk tidskrift nr 49/2005.
