De afrikanske og europeiske kulturene møttes og fusjonerte, og frem vokste steppdansen. I begynnelsen som gatedans i New Yorks nabolag, hvor de forskjellige innvandrergruppene kom sammen for å konkurrere om og briljere med de beste bevegelseskombinasjonene. Senere inntok steppen scenen som en del av minstrel showene som var svært populære i siste halvdel av 1800-tallet. Minstrel showene viste de hvites naive og rasistiske tolkning av afrikanerne og deres kultur, showene utdaterte imidlertid seg selv etter noen tiår og ved århundreskiftet ble de utkonkurrert av vaudevillen.
Steppdansen blomstret mer enn noen gang i USA mellom 1900 og 1955 som den regjerende underholdningsdansen i både vaudevillen og i musikalene på Broadway. Vaudevillen var folkelig underholdning, showene dro store og ofte bråkete publikumsskarer. Og det var i en slik setting steppjernet ble oppfunnet. Danseskoene hadde på den tiden tresåler med mynter eller ølkorker festet under sålene – dette var imidlertid ikke nok skulle man nå ut til det bråkete vaudevillepublikummet. I 1910 ble en ung steppdanser så frustrert over at publikummet ikke hørte han at han fikk faren, som var smed, til å smi tynne metallplater som han festet under sålene. Siden har steppjernet vært et must for steppdanserne.
I løpet av 1930-, 40- og 50-tallet byttet de beste steppdanserne beiter – fra vaudeville
til film og TV. På denne tiden hadde filmens utvikling kommet så langt at man kunne formidle lyd og bilde samtidig, og det var i denne perioden de største og mest glamorøse stjernene i steppens verden ble skapt. Blant disse finner vi Gene Kelly og Donald O’Connor fra ”Singin’ in the Rain”, samt bl.a. Steve Condos, Bill ”Bojangles” Robinson, Eleanor Powell, Fred Astair, The Nicolas Brothers og Ginger Rogers.
Steppdansen gjennomgikk i denne tiden en enorm tilpasning til den hvite kulturen, den ble polert og betraktelig mer sofistikert. Denne kulturens musikkformer påvirket også stepp som danseform, noe vi så i Fred Astairs ballroom påvirkning, Gene Kellys klassiske ballettpåvirkning og Paul Drapers stepping til musikk av Bach.
Denne kontinuerlige prosessen av tilpasning, lån fra andre danse- og musikkformer, og innovasjon har hele tiden vært viktig for utviklingen av stepp som danseform. En annen ting som har vært viktig for utviklingen av steppdansens mange særegne uttrykk er dens egenskap av å være en individuell danseform preget av den enkelte utøvers forutsetninger og inspirasjonskilder. Fra vår egen tid kan vi nevne Gregory Hines, Savion Glover og «Tap Dogs» med Dein Perry, de blander nåtidens rytmer og musikk med de gamle tradisjonene for å videreføre og utvikle steppdansen i takt med tiden.
