Og privilegert er hun. Det er ikke alle forunt å få utfolde seg som solodukkespiller i en forestilling om oksen Ferdinand; en okse mange har et kjært og nært forhold til gjennom amerikaneren Monro Leafs barnebokklassiker Historien om Ferdinand (1936), Robert Lawsons bokillustrasjoner og Walt Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Ferdinand the Bull (1938); velkjent for norske barn gjennom svensk TV på julaften.
Marianne Edvardsen skal gestalte en lang rekke roller, fra oksebaby – for øvrig så bedårende at den uten unntak vil smelte alles hjerter – til blodtørstig matador.
– Men, skyter regissør Line Rosvoll inn. – Det er viktig å få med at det ikke er alle som kunne ha gjort en slik forestilling. Det er fordi Marianne er den hun er, og klarer å holde så mange baller i luften samtidig.
Å skape en ”Ferdinand”-oppsetning var opprinnelig Marianne Edvardsens idé, videreutviklet i samarbeid med nå avdøde Kjersti Germeten. Sammen dramatiserte de historien om den blomstersnusende oksen, og sommeren før hun døde hadde Germeten laget alle dukkene ferdig.
– Ferdinand betyr veien mot fred, sier Line Rosvoll. – Det er en pasifisthistorie det er deilig å gjøre i disse tidsklemmetider. Den er enkel, vakker, ren og stor.
Boken om oksen Ferdinand som ikke vil sloss, utkom under den spanske borgerkrigen, og ble raskt oppfattet som en pasifistbok. Vestresiden tok den til seg, og høyresiden motarbeidet den. I Nazi-Tyskland ble den forbudt.
– Jeg så den spanske estetikken, med vifter og kastanjetter, som svært hensiktsmessig for dukketeater, sier Marianne Edvardsen, som også kan love oss spansk musikk når Oksen Ferdinand er premiereklar i Christine Lohres scenografi 8. september, i intimformat i et rom i rommet.
Og målgruppen? Fra 4-100 år.
