ALDERDOMSPRØVEN
av Sissel Benneche Osvold
«Det er for seint», roper Mrs. Robinson.
«Ikke for meg», svarer datteren og rømmer i siste liten fra sitt eget bryllup og det som kunne blitt en repetisjon av foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap.
Som alle med langt hår på 70-tallet husker, handler Manndomsprøven om etterkrigsbarnas opprør mot middelklasseverdiene i de amerikanske forstedene. Dette var tidenes første ungdomsgenerasjon som hadde tid, utdanning og penger nok til å skaffe seg en identitet som identitetssøkere. Som så ungdommen som en homogen gruppe og ungdomstida som et stadium underveis mot en ny måte å være voksen på. Det var dem mot de voksne. Og særlig mot hykleriet i det materialistiske samfunnet der kjernefamilien måtte oppebære en fasade uten sprekker for tilpasse seg den konforme, overflatiske tilværelsen til foreldregenerasjonen på 50-tallet.
Og fordi det begynner å bli en stund siden. Og fordi retro-moten bare speiler overflaten når vi i dag flørter med alle etterkrigstingene som designen på coctailshakeren, de amerikanske kjøleskapene, jukeboksen, bordlighteren, transistorradioen, to barn og motorgressklipper, melder jeg allerede før teppet går opp at 50-åra slett ikke var som ryktet sier, nemlig latterlige. Tvert imot. De var farlige.
Livet lokket så vidunderlig bak de Donald-grønne hekkene i California, staten der sola alltid skinner, der rosa biler uten tak, hammocken og det azurblå svømmebassenget ble de nye livsstilsrekvisittene for alle som gikk på kino i 50-åra, også i Oslo og Hammerfest. Uavhengig klimasone hadde vi nemlig følgende felles virkelighetsbeskrivelse av det «normale» livet: Mor svinsende på kjøkkenet, far på kontoret og barna i lykkelig vekst direkte inn i himmelen, altså ekteskapet. Og hvis ikke «ulykken» inntraff før tida, kunne jentene kanskje rekke både husmorskolen og sekretærkurset før døra smalt igjen bak dem, og de våknet opp til livet bak gitteret rundt hjemmets lune arne _ og i syklubben.
«Ulykken» var graviditeten utenfor ekteskapet, og særlig med feil person fordi «ulykkens» konsekvens var det livslange ekteskapet. Det er riktignok en hel multikulturell verden siden, men for bare førti år siden arrangerte den vestlige verden ekteskap for sine barn for å sikre seg passende allianser mellom familiene. Særlig viktig var det for en voksende middelklasse å ikke se sitt påkostede avkom tvinges til en forsmedelig klassereise i feil retning, på grunn av en «ulykke». Det var lenge før vi fikk lov om selvbestemt abort, mens foreldrene ennå opplevde at barna skyldte opphavet å innfri alle forventninger om å bli enda bedre, få flere ting, bli lykkeligere, fullbyrde framskrittet. Det betød utdanning for gutter. Og ekteskap for jenter. Det betød at vi alle var enige om at kjernefamiliens verdier i forstaden var verdt å strekke seg etter, for alle. Og at vi var enige om å betale prisen som var å spille rollen som lykkelig kjernefamilie uten å bryte med de tildelte rollene.
Seinere skulle jo alt bli så meget bedre, takket være 68-ernes innsats som opprørere og nåværende posisjon som makthavere. Derfor er et gjensyn med teaterversjonen av den tidstypiske kultfilmen fra 1967, en mulighet til å kikke oss litt i kortene. Manndomsprøven åpnet som teaterstykke på Broadway i 2002, men er åpenbart ikke lenger så mye et stykke om opprørsk middelklasseungdom, som det gir teatrene en sjanse til å vise fram de lekreste divaene før alderen tar dem: Jerry Hall, Kathleen Turner, Linda Grey og vår egen Mia Gundersen Leliënhof. Og så er vi endelig ved det i sin tid skandaløse poenget. Det seksuelle forholdet mellom den eldre kvinnen, Mrs. Robinson og den unge mannen, Benjamin, gjennombruddet til Anne Bancroft og Dustin Hoffman. Til lyden fra sound-tracket av Simon & Garfunkel, en hel liten tidsepoke.
Ennå var sex mellom eldre kvinner og unge menn like tabu som homofili, karrierekvinner og fri abort. Den seksuelt passive kvinnen var forstadsidolet som ikke truet familieidyllen. Den seksuelt aktive kvinnen var slangen i paradiset, en ugift femme fatale som fikk sin fortjente straff til slutt. Eller en frustrert, middelaldrende, hjemmeværende, alkoholisert Mrs. Robinson som griper sin siste sjanse på det erotiske markedet. I alle fall var det slik vi hadde lært å forstå slike kvinner. Derfor velger jeg å uttrykke det litt spissere i dag for å betone at det skandaløse nok besto mindre i at Dustin Hoffman hadde sex med sin mors venninne, Anne Bancroft, i forstadshelvetet. I virkeligheten var det drøyt seks år mellom dem. Mitt poeng er at det var framvisningen av den middelaldrende, seksuelt grådige kvinnen som provoserte sånn på slutten av 60-tallet. Og som, tro meg, fortsatt provoserer.
For selv om utviklingen har gitt oss kvinnerettigheter, homoparader, pappapermisjon, sæddonasjon og skilsmisserekorder er den seksuelt pågående, aktive og velgende kvinnen fortsatt problematisk, patetisk eller latterlig hvis hun begynner å dra synlig på åra. Den voksne, men fortsatt velholdte kvinnen i samliv med en yngre mann er ikke lenger oppsiktsvekkende. Både kjente og mindre kjente kvinner lever med yngre menn. Det er den aldrende kvinnen som provoserer hvis hun tar en ung elsker. Aldring og forfall er vår tids største tabu. Noe sier meg at her er både kvinner og homofile menn omtrent like sårbare. Vår verdi som seksuelle objekter er sterkere knyttet til skjønnhet og ungdom enn den heterofile mannen som fortsatt troner på toppen av hierarkiet, som den mektigste.
Mrs. Robinson kan i dag være lesbisk og forføre sin venninnes datter, og knapt en domprost vil heve øyenbrynet. Hvis Mrs. Robinson spilles av en 60 år gammel diva som i tillegg ikke holder seg særlig godt fysisk, tror jeg vi får problemer langt inn i den mest tabuliberale sonen. For når er «for seint» i dag? Å tåle forfallet, eller ikke tåle forfallet. Der har du spørsmålet.
