CA 26 ÅR
Som 23-åring dro Anne Marit Sæther til Frankrikes hovedstad med returbillett i lommen. Hun hadde tre
jobber i Trondheim, men hadde klart å skvise inn en opptaksprøve i Paris, på skolen til den velrenommerte
mimekunstneren Marcel Marceau.
Prøven ble avlagt torsdag, fredag sto hennes navn på listen over de heldige som hadde fått innpass, og mandag begynte skolen.
Det som skulle bli en svipptur til Paris med Star Tour ble til et opphold på mer enn fire år.
Etter ett års mimeutdaning hos Marcel Marceau, tok hun fatt på mimeskolen til Gerard le Breton (Ecole Au Carré). Her traff hun sin partner Gilles Berger. At Gilles på dette tidspunktet allerede hadde en 3-årig utdanning bak seg innen møbeldesign og interiør, som siden skulle vise seg å bli svært så nyttig i Cirka Teaters arbeid, ble Anne Marit først klar over mange år senere.
Etter bestått eksamen kjøpte hun en varebil for restene av studielånet. Denne rustne, gamle Renault-kassebilen ble parets turnébil gjennom mange år. Hver gang de skulle ut på turné, måtte det legges inn en ekstra dag for å mekke bil.
I takt med familieforøkelsen økte behovet for en buss, og kassebilen måtte etter hvert vike for en «bobuss». Den ble deres følgesvenn både på turnéer og som medbrakt bolig til Frankrike på sommerstid.
Veien blir til mens man går, og først etter flere år gikk det opp for Anne Marit og Gilles at Cirka Teater var etablert. I begynnelsen hadde de base i Paris, mens de turnerte både i Norge og rundt i Europa. Etter hvert forflyttet basen seg nordover til Norge. I 1986 anskaffet teatergruppen seg et 600 kvm stort kommunalt lokale i Trondheim, i en nedlagt grønnsåpefabrikk.
«Dora» hadde stått tomt i syv år og var i elendig forfatning. Lokalet manglet isolasjon, hadde knuste ruter, ødelagt elektrisk anlegg og var fullt av dueskit. Men det var gratis, hadde panoramautsikt og – ikke minst – plass nok til å boltre seg på.
Det å ha et lokale med nok rom til å prøve ut en hvilken som helst idé, har vært avgjørende for Cirka Teaters utvikling.
Selv om teatergruppen flere ganger har vært fristet til å flytte på seg, har basen Dora, med alle sine muligheter, holdt dem tilbake.
I de enorme produksjonslokalene, har Gilles Bergers bakgrunn fra kunstskole fått utfolde seg fritt.
Cirka Teaters uttrykk er det fysiske og det visuelle, med Gilles «skulpturelle og ofte bevegelige scenografi» som en viktig bestanddel. Med hans inngående kjennskap til det fysiske skuespillerarbeidet, kan scenografien skapes med dette for øyet.
Cirka Teater mottok driftsstøtte første gang i 1987. Men først i 1996 fikk de inn en administrativ leder som kunne ta seg av søknadsbunker, planlegging, salg, regnskap, turneer, slik at Anne Marit og Gilles i større grad kunne konsentrere seg om det kunstneriske arbeidet.
I årenes løp har Cirka Teater kombinert arbeidet med egenproduksjoner med å undervise ved skoler og universiteter. De har gjestet en rekke festivaler i inn- og utland, og har blitt invitert til verdensutstillingen i Lisboa (Expo- 98) med sin prisbelønte forestilling Poste Restante, som de laget til Trondheims 1000-årsjubileum.
I 1998 ble de engasjert til å delta i åpningen av Oslo Lufthavn Gardermoen. Da de hadde landet på idéen om å levendegjøre et drømmebilde av en mann som flyr av sted under en stor, svevende koffert, sto utfordringene i kø. For å få realisert «stuntet», dro de til Barcelona for å gjøre research om heliumsballonger, materialer, sømmer og lim. Og gjennom sine kontakter i nysirkusmiljøet i Paris, etterlyste de en liten mann med maksimumsvekt på 50 kg, som aller helst skulle være trapeskunstner. Og de lyktes! En japansk-peruansk trapeskunstner på 48 kg ble funnet og hyret inn.
Da den enorme kofferten var sydd, og alle testforsøk med mann og heliumfylt koffert unnagjort, gjensto det vanskeligste: å få alt til å klaffe under åpningsseremonien.
– Det var et av de største øyeblikkene! Det å få oppleve at det du har tenkt blir virkeliggjort, sier Anne Marit om de avgjørende sekundene hvor den lille mannen tar tak i den enorme kofferten og stiger til værs, akkompagnert av Palle Mikkelborgs trompet.
Etter suksessproduksjonen Split Second, som gjestet flere festivaler i Europa, ble Cirka Teater for første gang invitert til et institusjonsteater. Daværende Torshovgruppe hadde sett oppsetningen, likte uttrykket og ville ha dem til Torshovteatret for å samarbeide om produksjonen Skyggen (2002).
Samme år fulgte nok et prestisjepreget engasjement. Trøndelag Teater hadde fått i oppdrag fra regjeringen å lage en forestilling i anledning prinsesse Märthas bryllup, og daværende teatersjef Catrine Telle hyret Cirka Teater inn for å gjøre dette.
Etter Prinsessen og forfatteren fulgte nok en produksjon for Trøndelag Teater, urpremieren på Kurt koker hodet (2003).
Da teatergruppen feiret 20 år i 2004, hadde de mer enn 20 produksjoner bak seg. Jubileet ble markert med en utstilling i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I programmet skrev direktør Jan-Lauritz Opstad: «Cirka Teater har gjennom 20 år markert seg som et av landets fremste friteatre og særlig kjent har de vært for sin scenografi».
Etter at Cirka Teater har vært hyret inn til Torshovteatret, Trøndelag Teater og Oslo Nye Teater, har også andre store institusjoner meldt sin interesse. Til høsten er Gilles engasjert som scenograf til en Jo Strømgren-ballett i Operaen, og til barneforestillingen Fisk av Liv Heløe på Den Nationale Scene.
Gruppens siste egenproduksjon er suksessen Musika Mobile, som betegnes som «utendørs teater i stort format», og er et samarbeid med Luftforsvarets Musikkorps.
I dag, cirka 26 år etter teatergruppens spede begynnelse, har listen over egenproduksjoner passert 30. Vi tipper det i årene som kommer vil følge cirka 30 nye; like spennende, spektakulære og visuelle som de foregående.
