Teatermannen Bergman
I sommer arrangerte Dramaten i Stockholm for første gang den internasjonale Bergman-festivalen. På programmet sto det en rekke gjestespill og teaterversjoner av Bergmans filmer: Cate Blanchett deltok i en iscenesatt lesning av Through a Glass Darkly (Såsom i en spegel), som skal opp i London. Det ble vist tyske og nederlandske gjestespill av Ur marionetternas liv og Viskningar och rop, og publikum fikk se prøver på Dramatens egen Scener ur ett äkteskap (premiere august 2009). Ingmar Bergmans filmer ser ut til å oppleve en renessanse, men – paradoksalt nok – på teatret.
Det er kanskje overraskende at det er svensk teater, og ikke filmbransjen som hyller Bergman med en egen festival? Internasjonalt er Bergman kjent som en av det 20. århundrets største filmkunstnere, men hans teaterkarriere er lite kjent.
Ingmar Bergman debuterte i amatørteatersammenheng i 1938, og bare seks år etter – i en alder av 26 – ble han Sveriges yngste teatersjef, på Hälsingborg Stadsteatern (1944-46). Senere var han knyttet til Göteborg Stadsteatern, teatersjef i Malmø (1952-58) og deretter på Dramaten (1963-66). Dramaten fortsatte å være Ingmar Bergmans «andre hjem», etter at han vendte tilbake fra Tyskland, hvor han var fast regissør ved Residenztheater i München fra 1977 til 1984.
Forfatteren
Bergman regisserte ca. femti filmer, men nesten tre ganger så mange teaterforestillinger (ca. 130), i tillegg til operaoppsetninger og fjernsyns- og radioteaterproduksjoner. Han etterlot seg en kolossal, nesten uoverskuelig produksjon. Minst kjent er det at Bergman skrev teaterstykker. Som ung skrev han 12 skuespill på seks måneder, i en slags raptus. Noen av stykkene hans er utgitt under tittelen Moraliteter, i 1948. Senere har han tilbakevist at han hadde litterære ambisjoner. Dette til tross for at han påbegynte sin filmkarriere ved å skrive manus for andre, og at han fra 1953 av skrev så godt som alle filmmanuskripter selv.
«Orden kan ju aldrig uttrycka det den färdiga filmen vill förmedla (…) Under alla förhållanden är manuskriptet alltid ett halvfabrikat, en blek och osäker spegelbild,» sa Bergman i et intervju. Både som teaterregissør og filmmann kommuniserer Bergman på mange nivåer, og den litterære teksten er bare et halvfabrikat, som han sier over. I Høstsonaten, avslører Bergman også, som i mange andre filmer, en språklig skepsis. Ordene tildekker kanskje like mye som de avslører. Med en slik tematikk skriver filmregissøren Bergman seg inn i en modernistisk tradisjon, og avslørte i sine tidligere verk en generasjonstilhørighet blant de desillusjonerte «40-tallistene».
Teater og film
Ingen annen filmregissør i det 20. århundre, etter talefilmens gjennombrudd, har vært så influert av teatret som nettopp Bergman, er det blitt hevdet. Han skal ha hentet inspirasjon fra klassikere som Strindberg, Pirandello, Molière, Ibsen og Shakespeare. Men også samtidige, som Hjalmar Bergman. I hans siste, mest populære film, Fanny og Alexander (1982) kommer dette klart til uttrykk.
Mange har påpekt selvbiografiske trekk ved filmen; Bergman hadde for eksempel som barn selv en slik filmprojektor som Alexander har i filmen. Men for så vidt som filmen speiler hans eget liv og tematikk, gjennomlyses den også av allusjoner til teatret og verdensdramatikken. Alexanders konflikt med stefaren og møtet med farens gjenferd er en referanse til Shakespeares Hamlet. Og familiens etternavn, Ekdahl, er et lån fra Ibsens Vildanden. Gjennom filmens rike persongalleri diskuterer Bergman kunst, illusjon, hykleri, sannhet, tro og løgn, i nær sagt alle tenkelige menneskelige fasetter. Bergman viser her sitt mesterskap i å turnere form og sjanger, filmen er familiedrama, horrorfilm, tragedie og komedie. Men hans største genistrek, er kanskje hvor umerkelig realismen slår over i magi.
Der filmmannen Bergman var influert av teater, og jobbet på små budsjetter, var teaterregissøren filmatisk. Han gikk for det ekstreme, kledde scenerommet nakent, som da han i Molières Misantropen bare brukte én stol på den enorme hovedscenen i Malmø. Han hadde en forkjærlighet for plattform- eller podiescener, som han også kunne bruke i psykologisk-realistiske dramaer – som i Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt. For meg, lå Bergmans styrke som regissør i bruken av rommet, musikaliteten, rytmikken og i skuespillerinstruksjonen, om ikke alltid nødvendigvis i tekst- og rolletolkningen.
Tilbake til teatret
I de siste tjue årene av sitt liv vendte Bergman tilbake til teatret, og satte opp en rekke skuespill, Ett drömspel, Lang dags ferd mot natt, Maria Stuart, Gjengangere, Yvonne, m.fl. I 1986 satte han opp Hamlet for første gang. Han «leder oss rätt in i Bergmans värld, mera sällan till Shakespeare,» het det i en av anmeldelsene. Og ved å la Hamlets berømte «To be or not to be»-monolog være henvendt skuespillertruppen, i stedet for å la Hamlet snakke til seg selv, reflekterte kanskje Bergman at eksistensielle og kunstneriske spørsmål gikk i ett, nettopp for ham selv; regissøren!
Bergman var en mektig og omstridt mann i svensk teater. Og at det også kan knytte seg ambivalens til arven etter Bergman, kunne kanskje Staffan Valdemar Holms Hamlet-oppsetning på Dramaten i fjor vitne om. Som en hommage til Ingmar Bergman – ett år etter hans bortgang – var forestillingen en påminnelse om hvor meta-teatralt Bergmans univers er, både i teater og på film: Hamlets mor, Gertrude (Stina
Ekblad), siterer Alexanders mor i Fanny og Alexander: «Spela inte Hamlet, min gosse.» Börje Ahlstedt siterer fra Peer Gynt, òg Bergmans oppsetning av Peer Gynt (hvor han spilte tittelrollen). Men i Staffan Valdemar Holms oppsetning var det også som om det ikke eksisterte noen verden utenfor «Kronborg slott», eller utenfor teatret – og også dette kunne være en Bergman-kommentar.
Det er et paradoks at Bergman oppfattes som typisk svensk eller skandinavisk internasjonalt, på grunn av filmenes ensomhet, kommunikasjonsløshet og tungsinn. For, som Egil Törnquist har påpekt, lå Bergmans orientering mot metafysiske og psykologiske spørsmål, snarere enn politiske og sosiale, ganske langt unna svensk mentalitet og hva som regnes for god tone i vår nordiske kultur.
