Oslo Nye - Hele byens teater

Kjøp billetter
Kjøp billetter

Hårsbredden mellom sex og vold – om Tennessee Williams og En sporvogn til begjær

Arkiv

HÅRSBREDDEN MELLOM SEX OG VOLD
– om Tennessee Williams og En sporvogn til begjær

Tekst: Inger Merete Hobbelstad, journalist, litteraturviter og skribent

Da han var åtte år gammel, lenge før han skiftet fornavn til Tennessee og ble forfatter, flyttet lille Tom Williams til St. Louis, sammen med foreldrene, broren og søsteren. Året var 1919, og det var farens jobb som omreisende skoselger som tvang Williams-familien til å bryte opp fra den lille byen Clarksdale i Mississippi og dra til storbyen. Der måtte de klumpe seg sammen i en altfor trang leilighet, der barna ble holdt våkne av bakgårdskattene som ble revet ihjel av løshunder utenfor vinduene om natten. Faren var mye borte. Når han var hjemme, var han oppfarende og ubehagelig. Han drakk for mye, og gjorde narr av den feminine sønnen sin. Tennessee skulle senere fortelle at han husket at moren hylte hver gang hun hadde sex med faren. Følelsen av klaustrofobi, av sex og vold som eksisterer med en hårsbredd mellom seg, strømmer gjennom skuespillene som mange år senere skulle gjøre Williams til en av USAs viktigste dramatikere. Den koker gjennom det kanskje aller mest anerkjente skuespillet hans, En sporvogn til begjær fra 1947. Stykket er både et studium av kompliserte og selvdestruktive personligheter, som baler med sine selvbedrag, besettelser og undertrykte drifter, og et portrett av et USA der noe grunnleggende er i ferd med å forandre seg.

Der ligger det en eim av dommedag i luften fra øyeblikket da Blanche Dubois setter den nette foten sin innenfor dørterskelen hos søsteren Stella og hennes mann, Stanley Kowalski. Stella og Blanche vokste begge opp på en stor herregård utenfor New Orleans, men Stella stakk hjemmefra for flere år siden. Hun søkte seg til noe helt annet enn hva hun var vokst opp med, og fant det i den rå Stanley. Stella begjærer ham så hun er nesten svimmel, og blir oppglødd snarere enn forskrekket når han utagerer og knuser servise. Så dukker Blanche opp og trenger husly, men hun klarer ikke helt å redegjøre for hva som har skjedd med det storslagne barndomshjemmet. Derimot har hun ingen problemer med å sette ord på alt hun mener er problematisk med Stellas nye liv, i en lurvete og bråkete leilighet langt fra den standarden Blanche er vant til. Selv er hun for forfinet til å kunne leve med støyende mannfolkstemmer og lyspærer dinglende fra taket.

I alle fall er det dét hun selv insisterer på. Men hun insisterer litt for mye. Hun hevder at hun drikker nesten ingenting, men viser seg å drikke en god del mer enn ingenting. Blanche er en av disse anspente skikkelsene som ustanselig forteller deg hvem de er, kanskje fordi de frykter at du vil se nærmere etter, og få et annet inntrykk av dem enn hva de intenst prøver å skape.

I dette ligner Blanche på Tennessee Williams’ egen mor, Edwina. Edwina var en veloppdragen prestedatter som havnet i et dårlig ekteskap, og som endte opp låst fast i et ekteskap med en mann som ikke bare var aggressiv og konstant utro, men som gjorde at hun raste nedover den sosioøkonomiske rangstigen og levde store deler av livet i trange økonomiske kår som hun ikke på noen måte var utstyrt for å kunne håndtere.

Både den virkelige Edwina og den oppdiktede Blanche ville blitt oppdratt til å bli «southern belles», sørstatsskjønnheter. I de amerikanske sørstatene, som roste seg av å være et aristokratisk og -tradisjonsrikt alternativ til det industrialiserte nord, var piker av god familie gjennom 1800-tallet forventet å være passive og behagelige. De skulle være velkledde og kokette, men ikke på en måte som gjorde at det kunne være et flimmer av tvil om jomfrueligheten deres; pyntelige prinsesser i borglignende hjem som mennene skulle varte opp og beskytte. Forskeren Kathryn Lee Seidel beskriver hvordan plantasjekulturen dyrket frem kvinner som undertrykte alle egenskaper som ikke kunne hjelpe dem å sikre seg en mann, og som følgelig ble ute av stand til å tolke menn som ikke forholdt seg til den koden de var vokst opp med.
Men så taper sørstatene borgerkrigen, og så blir industrialiseringen gjennomgripende og økonomien knyttet til det dynamiske livet i byene. I den nye tiden er den rendyrkede sørstatsskjønnheten nærmest ute av stand til å klare seg. Ingen har gitt henne verktøyene som skal til. I sine skuespill vender Williams stadig tilbake til den avblomstrede sørstatsskjønnheten, hun som prøver å finne ut hva i all verden som skjedde, hvordan det kan ha seg at hun har fulgt alle regler og likevel ikke høstet gevinsten hun var lovet. Dessuten har hun undertrykket så mye lengsel og begjær at hun er blitt nevrotisk og ustabil. I tilfellet Blanche er det skapt en slags splittelse. Det er en kløft mellom den delen av henne som er seksuelt grådig, drikkfeldig og selvdestruktiv, og den delen av henne som fremdeles forlanger å bli respektert som ærbar og fornem frøken.

Blanche, dette spaltede produktet av en utdatert overklasse, kolliderer rett inn i Stanley Kowalski, en representant for den energiske arbeiderklassen. Hun synker nedover, han vil ¬oppover. Og han har ikke tenkt å slå seg til ro med Blanches vage historier om at familiegodset er «tapt». De to blir snart snørt sammen i en intens maktkamp med et sterkt seksuelt drag og en underliggende trussel om noe voldelig. I denne kampen har de begge to forskjellige overtak og forskjellige former for underlegenhet. Stanley har den fysiske styrken, huset og ambisjonene, og, ikke minst: I motsetning til Stella sier han fra om at han er fullt klar over at Blanche slett ikke er den sarte overklasseblomsten hun forsøker å fremstå som. Blanche blir så akutt oppmerksom på ham som det er lett å bli på den du føler deg gjennomskuet av. Men om alt annet er rotet vekk, har hun fremdeles denne dannelsen, som hun sender mot svogeren i et tett, lett regn av små piler. Hun trekker frem den polske herkomsten hans, kaller ham hånlig for «Stanislav», og gjør et nummer ut av manerene og referansene som hun og søsteren har, og som han aldri helt kan tilegne seg. Og hun får Stella til å begynne å se hvordan han er forskjellig fra dem. Mot denne formen for utdefinering kan Stanley virke maktesløs, men han skal finne andre måter å ta igjen på. Det hele ender, så klart, med forferdelse.

På en måte er En sporvogn til begjær en historie om en kvinne som ikke klarer å hindre sitt eget fall, eller sin egen isolasjon. Nettopp i sine frenetiske anstrengelser for å være attråverdig blir Blanche uutholdelig; så selvopptatt at hun ikke egentlig enser andre, så opptatt av å overtale omgivelsene til å leve i en slags forgangen fantasiverden at hun saboterer enhver form for virkelig nærhet. Og så er det ikke helt så enkelt heller. Noe i Blanche klamrer seg fast, men det er også noe i henne, såvel som i søsteren, som vil falle, som vil gi etter for alt det sanselige og utøylede som oppveksten har lært dem at de aldri må vise. Stanley synes å ha helt rett når han minner Stella om at han trakk henne ned fra de hvite søylene, og at hun elsket det. Tennessee Williams skulle selv leve i spenningen mellom det fornemme og det lugubre; han var preget av morens formaninger om hva som var korrekt opptreden, og en oppvekst uten fysisk nærhet. Men mennene han forelsket seg i, og begjærte, var ofte røffe og upolerte, med noe farlig og utagerende ved seg.
På et tidspunkt skrev han om seg selv:
«Å kunne puste rolig — så skjønt! Å så skjønt det ville være å kunne eksistere helt uten denne utslitte gamle konstruksjonen av kjøtt — slikt et rot av urenhet og oppløsning — slikt et ynkelig rot. Men hvor er livet om ikke i denne ruinen».

Artikkelen er publisert i Oslo Nye Teaters program for forestillingen SPORVOGN TIL BEGJÆR (premiere Oslo Nye Hovedscenen 31. januar 2019)

Foto: Gisle Bjørneby

Se alle ›