Ta en gammel Hollywood-musikal, hvor unge elskende etter mange komplikasjoner får hverandre til sist. Gjør stepdansen om til eggende koreografi, sprit opp musikk og sang til energigivende, fengende rytmer, bytt ut strykerne med tablas og sitar, spe på med lange drømmesekvenser og legg på en time. Hva får du da? En ”typisk Bollywood-film”!
Bollywood, kallenavnet på tidligere Bombay, den indiske storfilmindustriens produksjonssenter, passer ikke like godt nå når byen heter Mumbai. Men med tanke på hvor verdenskjent begrepet er, er det kanskje å foretrekke fremfor Mullywood. Og når vi først er inne på det, så skal ikke Hollywood-koblingen være like populær blant indiske filmskapere.
Ikke-asiatere verden over omtaler gjerne all indisk populærfilm som Bollywood, uten tanke på at indisk film lokalt deles opp i fire hovedgrupper: den omtale hindifilmen fra Mumbai, Tamil-film produsert i ”Kollywood” (Chennai, tidl. Madras), Bengali-film produsert i ”Tollywood” (Kolkata, tidl. Calcutta) og ”Kannada film” fra staten Karnataka, med Bangalore som største by.
Uansett sted, indisk populærfilm bør ikke forveksles med seriøs indisk film. Det som gjerne kjennetegner en ”Bollywood-film” er et energisk, fargerikt og musikalsk trøkk. Ingen som har sett en, kan unngå å bli fascinert av sang, dans, kostymer, musikk eller smellvakre stjerner.
Bollywood har omsider begynt å innta Norge. Nå finner du sjangeren på filmfestivaler, kino, i TV, DVD-kjeder, reklame og på biblioteket.
Indisk filmindustri er verdens største. Forventet omsetning i 2005 anslås til hele 6,7 milliarder US dollar. Gjennomsnittlig produseres det mer enn 2 spillefilmer om dagen i India. 800 filmer i året høres mye ut, men tar man i betraktning at landet har mer enn 1 milliard potensielle seere, så gir det jo et litt annet perspektiv.
På verdensbasis er indisk film den mest sette, med et publikum på ca 3,6 milliarder. Ikke bare sees filmene av indere og pakistanere verden over, de er også svært populære i Midt-Østen, Russland, Kina og store deler av Afrika.
Raja Harishchandra (1913) av Dadasaheb Phalke, regnes som den første indiske spillefilmen, og Phalke som Indias første betydelige regissør. Flere tidlige indiske filmer var basert på de gamle skriftene Mahabarata og Ramayana.
Allerede på 1920-tallet seilte India opp som verdens ledende filmnasjon, med over 100 filmer i året. På midten av 1930-tallet var det de store studioene – New Theatres, Prabhat og Bombay Talkies – som holdt fortet, med en produksjon på over 200 filmer årlig. De mest populære var de med innslag av sang og dans.
Etter den mytologiske sjangeren, kom actionsjangeren og de romantiske melodramaene på banen, begge påvirket av Hollywood. I tillegg ble det laget biografisk film over religiøse figurers liv Uansett sjanger ble det gjort plass for sang og dansenumre som drev handlingen fremover.
Etterhvert oppsto ”en standardisert underholdningspakke” med noe for enhver smak, hvor en sentimental eller romantisk hovedhistorie ble parret med komikk, og ispedd diverse sang-og dansenumre.
En av Indias mest markante seriøse filmskapere i forrige århundre var Satyajit Ray (bl.a. de prisbelønnede Pather Panchali og Aparajito). Hans motstykke var suksessregisssøren og filmstjernen Raj Kapoor.
Blant de mest kjente klassikerne i indisk filmhistorie er Mehboob Khans episke drama Bharat Mata (Mother India, 1957) og K. Asifs kassasuksess Mughal-e-Azam.
Med en så enorm filmproduksjon som Indias, har filmen også en sentral plass i kulturen. Dens viktigste publikum er familien, som foretrekker tradisjonelle melodrameer, som ikke setter folk i forlegenhet eller virker støtende. Her uttrykkes gjerne forbudte følelser og ønsker gjennom musikalske drømmesekvenser.
I tradisjonell indisk film har kvinnen blitt fremstilt som moralens vokter; ren, dydig og underlagt mannen. Og i de tradisjonelle filmene har denne kvinnetypen alltid gått seirende ut, mens den ”onde”, det vil si den moderne, vestlige eller vampete typen har endt opp som taperen. Dette er nå i ferd med å endres, da en rekke kvinnelige indiske filmskapere med et annet syn har kommet på arenaen. Flere har gjort stor suksess i vesten: bl.a. prisbelønte Mira Nair (Oscar-nominerte Salaam Bombay!, Gulløve-vinneren Monsoon Wedding, Mississippi Masala, Vanity Fair m.fler), Gurinder Chadha (bl.a. Bend It Like Beckham og Bride & Prejudice) og Deepa Mehta (Bollywood/Hollywood).
Andre som skaper bølger er den mannlige filmskaperen Jag Mundhras, med sin omstridte trilogi om kvinners kamp (Kamla, Bawander og fjorårets Provoked).
I 1998 suste en Bollywood-film for første gang inn på listen over Storbritannias mest populære filmer, og i 2001 inntok Karan Johars treogenhalv timer lange Kabhi Khushi Kabhie Gham (”K3G”) en tredjeplass.
I 2002 gjorde Bollywood også sitt inntog i Londons West End – og i 2004 på Broadway – gjennom musikalen Bombay Dreams av ”Asias Mozart”, den prisbelønte indiske komponisten A. R. Rahman, som har laget musikk til mer enn 50 filmer (bl.a. oscarnominerte Lagaan) og har solgt over 100 millioner (!) album. Prosjektet var initiert av Andrew Lloyd Webber, som hadde fått indisk populærmusikk ”på hjernen”, og den indiske filmskaperen Shekhar Kapur (bl.a. The Bandit Queen og Elizabeth med Cate Blanchett), som gjorde Webber oppmerksom på at det satt flere asiatere og så indiske filmmusikaler en hvilken som helst kveld i Storbritannia, enn det satt musikalpublikum i Londons teatersaler.
Når Bollywood nå også inntar Ibsen i Oslos ”West End”, får vi krysse fingrene for at det er med like stor suksess. En ting er i alle fall sikkert; det Ibsen skårer på psykologisk dybde, tar Bollywood igjen i energi og musikalsk trøkk.
Hanne Lise Rørstad
