Oslo Nye - Hele byens teater

Kjøp billetter
Kjøp billetter

Fortid til begjær

Arkiv

FORTID TIL BEGJÆR
Tekst: Hallvard Notaker, forfatter og ph.d. med amerikansk og norsk politisk historie som felt.

Vel fremme hos søsteren Stella i New Orleans spør Blanche Dubois henne ut om ektemannen Stanley Kowalski. Hun undrer seg på om polakk ikke er «noe i retning av irsk?». Stella rekker knapt å skyte inn et «tja» før Blanche korrigerer seg selv: «Bare litt mindre – intellektuelt, kanskje.»

Stanleys etnisitet er kuriøs, nesten eksotisk for overklassen i Sørstatene. Men hans konflikt med Blanche Dubois i Sporvogn til begjær er alt annet enn et sidespor. Ved sine navn alene tar de opp i seg store spenninger i både Sørstatenes og USAs historie. Det plantasjearistokratiske og franskklingende står mot det polske som i 1940-årene var nær ensbetydende med arbeiderklasse og med en total fremmedhet til sørstatssamfunnet Blanches familie har bygget hele sin identitet omkring.
Den som vil forstå stykket som historie og kanskje som samtidskommentar, kan ikke se bort fra miksturen av etnisitet, klasse, hudfarge og identitet. Virkelig vanskelig å sortere blir alt dette om vi lar blandingen virke over tid, gjennom tiår med økonomiske omveltninger, borgerrettskamp, industrivekst (og -fall!) og store skifter i hvilke innvandrergrupper som er «nye» og hvilke som forsvarer det bestående.

Stolt amerikaner

Når Blanche kaller Stanley «polakk», svarer han kontant at han er en hundre prosents amerikaner, «stolt som bare faen». Født og oppvokst i USA, soldat i andre verdenskrig. Han tenner når Blanche, neppe som den første, antyder at han hører til på utsiden.

I Trumps tid er ikke lenger Kowalskiene de uglesette nykommerne. De flagger med selvsagthet fra balkongene i Pennsylvania, Michigan, Illinois og New Jersey. Og der de for hundre år siden fikk etablerte amerikanere til å lengte tilbake til en tid før gatene begynte å summe av polsk, italiensk, litauisk og gresk, er de nå selv rammet av politisk nostalgi. Menneskene i skyggene snakker spansk og kommer fra Guatemala eller El Salvador – og er det ikke en turban bak til venstre i youtube-filmen der borte?

De sør- og østeuropeiske innvandrernes vei inn i det kjerneamerikanske begynte slik en del historikere ser det i soldatfellesskapet i Europa og Stillehavet. Der ble etniske skillelinjer mindre vesentlige, i alle fall om hudfargen var den samme. I 1960- og 70-årene vokste til og med en stolthet frem over besteforeldrenes opphav, mens stigmatiseringen av katolikker mistet styrke.

Folk og elite på kollisjonskurs

Det er ikke det samme som at motsetningene mellom eliter og andre forsvant. De økonomiske forskjellene skulle komme til å øke i tiårene som fulgte. Og i møte med protestbevegelsene i det store sekstitallsoppbruddet lot mange hvite industriarbeidere seg mobilisere av Nixon og Reagan mot forløperne til de urbane kulturelitene mange forakter i dag.

Trump mobiliserer forakten for denne elitens tenkte grep om hva folk får si og tenke. Der Trumps tilhengere ser befriende direkte handling i møte med unnvikende utenomsnakk, ser andre hærverk på sosiale koder som lar oss samarbeide uten konstant å stå i strupen på hverandre. Når går høflig og respektfull tilbakeholdenhet over i virkelighetsfjern fornektelse?

Få steder i USA har konfrontasjonen mellom folk og elite latt seg dyrke mer spektakulært av en politisk leder enn i Lousiania et drøyt tiår før Sporvogn til begjær ble skrevet. I mellomkrigstiden slo den autoritære erkepopulisten Huey Long seg opp og ble delstatens guvernør, senere senator, med diktatorisk makt og egen væpnet vaktstyrke. Long gikk mye lenger enn Trump både i omfordeling av ressurser og misbruk av makt, men bruken av fiendebilder som virkemiddel var beslektet. I 2016 skrev kommentatorene om kapp i sammenlikninger av de to. Hvor langt Long kunne nådd som presidentkandidat i 1936, får vi aldri vite, for i 1935 ble han skutt og drept etter et møte i delstatsforsamlingen.
Stanley har åpenbart sett opp til ham, for når kvinnene i huset klager på at han spiser som en gris, slenger han serviset i gulvet og brøler: «Husk hva Huey Long sa – ‘Hver mann er en konge!’ Og jeg er konge her i huset!». Verken kvinner eller elitenes forfinede oppførsel har rare legitimiteten for Stanley.

Sørstatselitenes verden lot til å være på vei ned og ut, både pynten og produksjonssystemet. Elitefamiliene som dominerte USA kom nordfra og hadde bygget sin rikdom på jernbane, olje og banker. Men Sørstatene fikk et nytt oppsving da industrien i nordøst begynte å knirke og begrepet om rustbeltet tok feste. Fra 1960-årene lokket air condition og svakere fagforeninger enn i det velregulerte nord, inn industri som i sin tid hadde skapt velstand lenger nord. Det er sant at arbeidsplassene rant sørover, men ikke at alle forsvant over grensen til Mexico. Antallet hjem med jordgulv sank, folketallet steg og dermed regionens andel av Representantenes hus – og av valgmennene som avgjør presidentvalget.

På et par tiår gikk Sørstatene fra å være en bakevje til å dominere den nasjonale samtalen i en slik grad at forskere og journalister begynte å snakke om en «Southernization» av USA, ikke minst i 1990-årene, med Bill Clinton fra Arkansas og Newt Gingrich fra Georgia som sine partiers altoverskyggende lederskikkelser.

Forakt av fattigdom

Velstandsveksten nådde ikke alle, og den utslettet ikke de kulturelle skillelinjene mellom livet i hovedhuset på Belle Reve-plantasjen og på gatehjørnet der Stella og Stanley leier. Den ene skuler fortsatt på den andre over togskinnene, og noen ganger kommer en politisk leder som vet å sette ord på forakten som gjemmer seg i blikkene. Det nedsettende og altfor løstsittende begrepet om White Trash beskriver forakt for den fattigste delen av arbeiderklassen og en slags antakelse om at karrige livskår går hånd i hånd med elendig moral. Det er flere enn Blanche som kan føle seg skyldige i å ha tenkt slike tanker.

Forakten kan gro blant trygge forstadsmennesker som mistror gettoen, og den blomstrer hos industriarbeidere som ser politikere komme og gå uten at de hindrer naturen i å ta tilbake det som var fabrikkområder i døgndrift da deres foreldre fikk råd til sitt eget hus. Til felles har de gjerne at de forklarer det som går galt med en annen gruppes moralske svikt.

Papirskjermen Blanche setter over lampen hjemme hos Stella og Stanley tolkes ofte som et forsøk på å dempe lyset fra de brutale sannhetene som har rammet henne og plantasjekulturen. En frase fra en annen sørstatsdikter, William Faulkner, vil siteres til ingen lenger har hørt om Sørstatene: «Fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid.» 70 år senere er det fristende å si at papirskjermen fortsatt er med, men at det er Stanley, kanskje sammen med Blanche, som ikke vil se. Vevd av drømmer om fortiden sperrer den for utsyn til samtiden.

Ingen president kan snu den demografiske utviklingen der hvite amerikanere må innse at de lever i et land hvor verken de eller andre utgjør et flertall av befolkningen. Trump og andre nostalgikere kan tre papirskjermer rundt hele landet om de vil, men Midtvesten får ikke tilbake den industrien som løftet Kowalskiene langs samlebåndet inn i selveide boliger med en Ford i oppkjørselen og lønninger garantert av sterke fagforeninger. Blanche får aldri tilbake det Stanley tar fra henne, hennes forfedre får aldri tilbake slavene og Sørstatene får aldri tilbake førkrigssamfunnet.

Samtidig nektes amerikanerne som slekter på slavene fortsatt anerkjennelse som likemenn av mange medborgere, statuer av mennene som kjempet for deres undertrykkelse troner fortsatt over gater og torg overalt i Sørstatene, og et sted langt inn i nordstatene kjører en mann som minner om Stanley Kowalski hjemover i sin gamle Ford F-150 pickup med et sørstatsflagg på støtfangeren mens han lurer på hvor fortiden ble av.

Artikkelen er publisert i Oslo Nye Teaters program for Sporvogn til begjær (premiere 31. januar 2019 på Oslo Nye Hovedscenen)

Hallvard Notaker deltar i Scenesnakk 15. februar kl 18.45 før forestillingen Sporvogn til begjær sammen med regissør Kim Bjarke.

Alle foto: Gisle Bjørneby

Se alle ›