– Hvis man går inn på store forklaringer om synlighet og usynlighet, blir det fort psykologisering, sier regissør Line Rosvoll. – Det fantastiske er, at sett med barneøyne er fortellingen om det usynlige barnet så enkel. Da jeg snakket med sønnen min på fem år om Ninni, sa han bare: «Hun er usynlig vel fordi ingen ser henne. Det er ikke noe rart.» Barn aksepterer metafor-tenkning helt selvfølgelig. Sønnen min synes denne historien er enkel. Det er jeg som psykologiserer og problematiserer, ler Line Rosvoll.
En fortelling om mot
Tove Janssons fortelling om den lille usynlige piken Ninni som sammen med Too-tikki banker på døren til Mummifamilien en mørk regnværskveld, er Line Rosvolls første regioppgave på Oslo Nye Teater. Men alt Mummifamilien kan se når de åpner døren, er en liten bjelle som er hengt rundt pikens hals, slik at man kan vite hvor hun befinner seg. Det har seg nemlig slik at Ninni ikke er som andre barn. Ninni er usynlig. For Line Rosvoll, handler historien om å våge å gi seg til kjenne;
– Mummitrollet og det usynlige barnet handler om å ta stilling. Du blir til, eller synes, fordi du handler. Fordi du griper inn i ditt eget liv, og våger å ta plass. Du våger å tro på deg selv, og å tre frem. På mange måter er det en skapelseshistorie som beskriver hvordan den lille piken Ninni igjen kan bli synlig.
Dukketeatrets magi
Tove Janssons fortelling er dramatisert for dukketeater av Stein Kiran og Knut Wiulsrød. Line Rosvoll har bearbeidet teksten, men forteller at den egentlig sjefen er Tove Jansson selv.
– Vi har gått ydmykt inn i Tove Janssons landskap, og det er hun som får være sjefen. Det er like fullt en utfordring å overføre Janssons fortelling til dukketeater. Det er en sanselighet i hennes litteratur som er helt fantastisk. Det er så mange lukter, så mange smaker. Utfordringen ved dette er å lage en forestilling så konfliktfylt at våre små publikummere henger med hele veien.
Synlighet og usynlighet
Når den usynlige piken Ninni kommer inn i Mummifamilien får de alle en stor oppgave; hvordan kan Ninni bli synlig igjen? Og hvorfor er hun egentlig usynlig? Alle har ulike teorier og løsninger. Mummitrollet mener Ninni må lære seg å leke og le, mens lille My mener den selvsagte løsningen er at hun må lære seg å bli sint. Etter hvert begynner ting å skje. Sakte men sikkert blir mer og mer av den lille jenta synlig. Først et par føtter, så et par tynne ben og så litt av kjolen…
– Det er gjerne sånn at når noe eller noen ikke synes, så begynner man å lengte etter det. Jeg håper både barn og voksne begynner å lure på hvordan Ninni ser ut, hvordan ansiktet hennes egentlig er, om hun har brunt eller rødt hår. Jeg håper alle lengter etter henne, og ønsker å se henne!
– Hva slags forestiling kan man vente seg?
– Jeg ønsker at dette skal være en frydefull reise for de små. At de går fra teatret og undrer seg over dette med synlighet og usynlighet. Jeg er kanskje litt naiv, sier Line Rosvoll – jeg har et håp om at teater skal kunne forandre verden. At barna skal gå fra teatret og være annerledes enn da de kom. Da har teatret virket.
