Dét er kanskje det viktigste budskapet fra dramatikk og annen kunstprosa om slektskap, ære, skam og død.
Hva er det med slektskap? Da jeg for snart tretti år siden bestemte meg for å bli militærnekter, måtte jeg inn til avhør hos politiet. Deres jobb bestod i å få brakt på det rene om jeg var en ekte pasifist eller bare en opportunist som ikke orket tanken på å bli brølt til av en dum sersjant. De stilte et hypotetisk spørsmål: «Sett at en russer skal til å skyte familien din – foreldrene og broren din – og at du tilfeldigvis er bevæpnet og kan forhindre tragedien ved å drepe russeren først. Hva gjør du da?»
Fasitsvaret var «jeg vet ikke», og det hadde jeg pugget på forhånd. Politiets spørsmål er en, kanskje ubehagelig, påminnelse om den vedvarende betydningen av slektskap. Du kan leve i et samfunn hvor det predikes frihet og valg og individualitet på hvert gatehjørne, og du kan tro på det – men en dag ligger moren din for døden, sønnen din har havnet i dårlig selskap, broren din har fått kreft. Da skjønner du at, om du ikke visste det allerede, det er riktig at vi velger våre venner, men ikke vår familie. Vi kan heller aldri velge bort vår familie slik vi kan kvitte oss med venner vi ikke lenger trives med.
Slektskap er viktig i alle samfunn, og mange steder er det blodsbånd og inngifting som regulerer alt fra økonomi og politikk til religion og rituelt liv. Blant jegere og sankere er imidlertid situasjonen omtrent som hos oss. Der kan ekteskapsbåndet være svakt, og folk lever i løse grupper hvor de fleste, men ikke alle er i slekt. I slike samfunn teller individuelle prestasjoner mer enn hvem man nedstammer fra. Omtrent som her, i det store og hele.
Men i den store, varierte gruppen av jordbrukssamfunn hvor størstedelen av menneskeheten levde inntil ganske nylig, er slektskap alfa og omega. En kvinne som er ute av stand til å få sønner, blir gjenstand for omgivelsenes forakt og bringer skam over sin mann og hans brødre. En kvinne som ikke kan få barn overhodet, blir helst erstattet med en annen kvinne. En mann som er ute av stand til å kontrollere sine familiemedlemmers handlinger, er en veiking. Enkelte steder er menns kontroll over kvinners seksualitet blitt en kulturell besettelse som overskygger alt annet.
Slektskap opererer også på større flater, og da er det noe mer, eller noe annet enn familie. I antropologien defineres en ættelinje som gruppen av mennesker som har en kjent, felles stamfar (eller stammor, hvis systemet er matrilineært). I patrilineære samfunn, altså der slekt regnes langs farslinjen, vil det være minst ett familiemedlem, nemlig mor, som ikke tilhører slekten. Men både menn og kvinner som nedstammer fra en felles stamfar har forpliktelser overfor alle andre som kan spore sin avstamning til samme opprinnelse. En klan derimot utgjør flere mennesker, nemlig alle de som har en delvis mytisk stamfar, der alle leddene ikke er gjort rede for. I henhold til en slik definisjon, går det an å si at etnisk norske utgjør en klan – hvis man hevder at alle norske nedstammer fra Harald Hårfagre.
Nå er vi norske likevel ikke noen klan. Skikkelige klaner og ættelinjer fungerer nemlig som korporasjoner. De handler som én person. Blir ett klansmedlem drept, kan klanens overhode bestemme hvem som skal hevne ham og hvordan, og det kan være strategiske grunner til at hevneren for eksempel bør være en fjern firemenning av offeret. Nekter firemenningen, blir han utstøtt.
Hevnplikten skaper ofte konflikt og vold, men den sørger også for at folk holder seg i skinnet. Jeg vet jo at dersom jeg, som stolt medlem av X-klanen, dreper en Y i et opphetet slagsmål, risikerer jeg at en Y går hen og dreper min søster eller fetter, og så må jeg leve med skyldfølelsen resten av livet.
Dette er blodhevnen. Dens logikk, som er et politisk prinsipp i mange tradisjonelle jordbrukssamfunn, sørger for et minimum av stabilitet i mangel av stat og politi. Den skaper derimot ofte kaos når den kommer i konflikt med lovverk og byråkrati, for eksempel i den italienske mafiaen, i Palestina eller på den pakistanske landsbygda.
Æresdrap er også et ekstremt, og heldigvis sjeldent, utslag av slektskapets moralske tyngde. Det vil kunne oppstå en situasjon der et familiemedlem har brakt så mye skam over familien at æren bare kan gjenopprettes ved at vedkommende blir likvidert av familien selv. Den svenske Fadime-saken var et tydelig eksempel. Fadime Sahindals kurdiske far så sin datter bli tvers gjennom forsvensket; hun levde med en svensk mann uten å være gift, og hadde frigjort seg totalt fra sine kulturelle tradisjoner. Han hadde flere muligheter – han kunne nekte for at han hadde en datter og gjøre henne arveløs, eller han kunne akseptere hennes valg, slik mange kurdisk-svenske fedre gjør – men til slutt så han bare ett alternativ: Så lenge hun levde som hun gjorde, kunne han ikke respektere seg selv. Og han drepte henne. Han elsket sin datter, og derfor følte han at han måtte drepe henne.
I vår del av verden hender det at folk sier at de ikke forstår æresdrap og blodhevn. Det kan umulig stemme. Ikke bare forstår vi oldgreske dramaer som Elektra uten større problemer, men vi har fremdeles intakte æresbegreper i våre samfunn også. Det er ikke så ofte vi får øye på dem lenger, men de er der. Nasjonen er en metaforisk storfamilie som mange fremdeles er villige til å drepe og dø for. Sjalusidrap er en type æresdrap som riktignok ikke er del av en kulturell tradisjon, men som springer ut av den samme fortvilte følelsen av å ha blitt forrådt og ydmyket. Også hos oss kan båndene mellom mennesker bli så sterke og på samme tid så skjøre at de til slutt bare kan brytes på den mest tragiske måten vi kjenner til.
