Oslo Nye - Hele byens teater

Kjøp billetter
Kjøp billetter

Morten Lorentzen om Førstereis

Arkiv

Skrevet 21.05.2014

Året er 1959. Det er året før Kniksen skal løpe ut på Brann Stadion og jernbanen må fortsatt gå rundt Nesttun for å komme til Bergen. Sandvikstrikken går, og nesten hver familie i Bergen har en eller annen slektning som er til sjøs i handelsflåten. Krigen er ikke så langt unna og først dette året blir rasjoneringen av kjøp av privatbiler opphevet.

Dette er litt av bakteppet når Martin bestemmer seg for å rømme til sjøs fra Garnes Gutteskole. Martin er en såkalt «tyskerunge» og har hatt en vanskelig barndom, en barndom som altså har brakt ham til Garnes. Det er på tide å komme seg ut i verden, og Martin tar hyre på MS Gardanger:

«Langsomt sklir eg inn i rutinene. Rutinene på et skip. Kordan eg blir purret en time før vakten, kanskje en kjapp dusj for å få gløtt på øgene, to skiver i messen og kaffe, kaffe som har stått og småkokt en hel dag og nærmer seg rein seig olje. Eg blir avhengig av denne kaffen, og rullingsen. Eg som aldri hadde røykt før, etter en måned ruller eg røyk med bare to nikotinfingre på en hand, som om eg aldri hadde drevet med nokke annet. Og lydene. Lydene på skipet, knakingen i stålet når skroget får seg en kilevink, det myke stempelslaget fra maskinene, suset fra sjøene særlig om natten, det ensomme helvete der ute du aldri må finne på å bli akterutseilt i. Eg grøsser, men kjenner meg likevel som en seierherre. Vi har kontrollen. Vi har kontrollen over vind og vær… Soloppganger eller solnedganger som setter hele himmelen i fyr før solen synker i havet som en overopphetet lyspære og hele filmen går i svart. Duftene – eg liker duftene. Duftene av diesel, av stekt flesk som vi får hver søndagsmorgen te frokost, av smørolje, av terpentinen borti reppen sitt verksted, og når vi e nede i lasten for å sikre. En brottsjø av helt nye lukter bare ramler over deg, og eg blir nesten mer ruset enn den gangen i Antwerpen.» (Martin)

Førstereis er fortellingen om et sjømannsliv som til slutt ender opp i Panama City. Bergen «er forlotte for bestandig». Førstereis er igjen sjøreisen som et bilde på livsreisen, men denne gang har Oddysevs fått hyre på MS Gardanger fra bergensrederiet Westfal-Larsen.

«Sånn har vi det. Alle disse skipbrudne som har dotte inn på det samme skipet fra alt de ikkje fikk te i livet der heme. Vi ler, vi banner, vi diskuterer, vi krangler. Vi presenterer ny kunnskap – og ka folk vet – de underligste ting! Koffor de ikkje spiser makrell i Nord-Norge, for eksempel, eller at Gina Lollobrigida har en tatovering på innsiden av det ene låret der det står: Guiseppe. Det e hissige diskusjoner om kordan du får rabarbasyletøy stivt, det vokser te orkan når Sakseiden påstår det et ligger en  tysk ubåt utenfor Fedje stappet med gull fra tennene te russiske krigsfanger, eller at Bjørge Lillelien er sønn av Quisling. Og alt kleber seg på meg.. All denne utvekslingen av beslutsomme konklusjoner på alle plan. Og det e gjennom dette eg lærer de å kjenne, for vi snakker ikkje mye om oss sjøl. Ikkje enno» (Martin)

Uten bøkene til Hans Brundtland og Edvard Pettersen hadde neppe dette stykket sett dagens lys. Disse bøkene ga inspirasjonen til å utvikle denne historien sammen med Helge Jordal. For å fortelle om et liv som ikke er så lenge siden i tid, men som virker så uendelig langt borte fra oss i dag.

I denne fortellingen er ingenting sant. Det fantes ingen MS Gardanger. Det fantes ingen jordomseilingslinje. Det finnes ingen Martin eller andre levende modeller for denne fortellingen heller. Eller kanskje er det nettopp det det gjør. At fortellingen om Martin er en fortelling som mange vil kjenne seg igjen i.

Det er det vi håper på.

God fornøyelse.

Morten Lorentzen, manusforfatter av Førstereis

Se alle ›
Tilrettelagt av Solid Media Group